Street food skråstrek mathall-konseptetet fenger utvilsomt hovedstaden. Og nå har Barcode fått sin egen. 14 matboder har inntatt sentrumsområdet, med mat fra både Peru, Kina, Japan og India. På kveldstid blir det nærmere et utested.
I det lunsjduoen trasker inn i det åpne, fargerike, beplantede og flislagte landskapet er det første som møter dem en haug med foreldre i permisjon – med barnevogner – ved to forskjellige langbord i tre.
– Jeg trodde det nesten bare skulle være folk som jobbet i høyblokkene her på lunsj, uttaler Short i det de to passerer gjestene.
I nabobyggene i Oslo sentrum ligger blant andre DNB, KLP, Deloitte og PwC som perler på en snor.
– Joda, de er her de også, sier Long og peker lenger inn i lokalet.
Hun har rett. Forbi en bod med indisk mat står en gruppe unge menn med Deloitte-adgangskort rundt halsen, ikledd halvveis pussede pensko, chinos og fleecevest.
Lunsjduoen går en rask runde rundt for å se på de forskjellige bodene og ta inn de mange matduftene. Kjente spisesteder som Der Peppern Gror og Tunco finnes i lokalet, i tillegg til nye navn som Duck and Dim Sum og Falafel and More.
Sitteplasser er spredt over hele området. Man kan sette seg hvor man vil og bestille fra en QR-kode på bordet eller fysisk hos de ulike restaurantene. Drikkevarene må kjøpes i en stor bar med trepanel på utsiden, med palmer plassert rundt omkring som pynt. Av alkoholfrie alternativer var det ikke så mye spennende, så de to går for hver sin cola på boks.
– Denne ser spennende ut, sier Short og peker mot et burgersted ved navn Dirty Vegan.
De to observerer menyen som står printet over disken. Short lar seg friste.
Dirty Vegan
Dirty Vegan
Short bestiller en fritert «kylling»-burger fra den veganske boden, og setter seg på et nærliggende bord i påvente av Long. Ordren er nokså raskt på plass – det tar under åtte minutter – og den kommer servert i en hendig pappeske som gjør eventuell takeaway til kontoret lekende lett.
– Flotte, tynne og velsmakende fries, helt etter min smak. Men ørlite grann for mye salt, poengterer Short før han tar fatt på burgeren.
Smakene er gode i streetfood-kategorien. «Kjøttet» lurer deg ikke nødvendigvis til å tro at det er ekte kylling, men det funker nokså bra. Dressingen er passe sterk, salaten er enkel, men god, og det hele ser digg ut.
– For en vegetarisk burger å være banker denne på døren til terningkast fem, til tross for at prisene er i den høye kategorien for streetfood-konseptet å være.
Yokocho
Yokocho
Restauranten Yokocho har fire retter på menyen, skrevet i kritt på en tavle. Long bestiller retten Chicken Karaage. Etter fem minutter står maten klar på disken i det Long returnerer til matboden.
Retten består av fritert kylling, ris, vårløk, syltet rødløk, syltet agurk og gulrot – servert med en småspicy aioli på toppen av kyllingen. Menyen viste forøvrig at den også skulle inneholde kimchi, syltede grønnsaker som lages på kinakål, men den uteblir i maten som blir servert.
– Kyllingen er supersaftig, med nesten perfekt crispy skinn. Dette minner meg om den fryktelig gode kyllingsandwichen til Løkka Deli, sier Long.
Grønnsakene er friske, og en god motvekt til den salte og fete kyllingen.
– Porsjonen er i tillegg stor og god. Dette blir man ordentlig mett av til lunsj. Noe å utsette på retten er at det blir litt vel mye ris i forhold til saus.
Falafel and more
Falafel and more
For bestilling nummer to blar Short seg gjennom listen spisesteder via QR-koden på bordet.
– Falafel hadde vært noe, sier han og titter gjennom menyen.
Ti minutter senere kommer en falafelmiddag på bordet, presentert i et rundt, seksjonert pappfat. Servert med diverse grønnsaker, hummus, en dressing og et mykt, flatt brød.
– Grei hummus med fin tekstur. Grønnsaksmixen er ok. Men både brødet og falafelen blir rett og slett for kjedelig. De stekte kulene burde smakt mer. En grei rett og grei lunsj, men hadde ønsket meg noe litt mer spennende for pengene. En sterk treer, sier Short mens han graver med gaffelen blant de forskjellige delene.
Aji Nikkei
Aji Nikkei
Longs neste spisested er Aji Nikkei. Fem hovedretter, og noen mindre snacks, står på menyen. Hun blir raskt fristet av bao buns med argentinske villreker. Etter syv minutter er maten klar, og Long tar den med seg tilbake til bordet hvor Short venter. På nabobordet sitter to menn i et møte, og diskuterer hva de ser på pc-skjermen mellom dem.
– Bao bunsene ser i alle fall veldig gode ut, sier Long i det hun setter seg.
To stykker blir servert med nevnte reker, kimchi, «Aji’s criolla saus», koriander og sesamfrø. Long hiver innpå.
– Rekene er kjempegode. De har en deilig marinade og er helt riktig stekt. Litt sprø, men fortsatt saftig. Masse fersk koriander på toppen gir den litt ekstra piff også.
Selve brødet er også luftig og godt, men kunne gjerne vært enda ferskere.
– Kimchien er så våt og rennende at hele brødet går i oppløsning og faller fra hverandre, sier Long litt skuffet.
Oppsummering
Fra før har hovedstaden mathaller på Vulkan og i Torggata. Nylig åpnet Via Village i Vika. Varianten i Barcode er det nyeste tilskuddet.
– Jasså, så det er dette som er det nye stedet, uttaler en yngre kar, i det han setter seg med det som tilsynelatende er noen kollegaer.
Barcode street food er et sted som trekker til seg både forretningslunsjer og foreldre i permisjon. Og på kveldstid skal det tydeligvis fungere som et utested i tillegg til mathall. Litt som konkurrenten i Torggata.
– Det er jo kult om det blir mer liv her om kvelden, sier Short.
– Samtidig må jeg si jeg er overrasket over hvor mye folk det er her midt på en tirsdag. Ikke akkurat fullt, men ikke så veldig langt unna heller, legger Long til.
– Dette er et bra sted å spise en uhøytidelig lunsj på jobb, men hvor attraktivt det er å stikke innom kommer an på hvor bra kantinen din er og hvilken bod du velger, sier Short.
