Trøffeljegerne fra Piemonte: Innblikk i en lukket verden

En jeger som ligger i badekaret med hunden sin. En eldre mann, hvis eneste samtalepartner er hunden «Birba». Sammen spiser de mat, hører på musikk og jakter etter den ettertraktede råvaren som ligger under jorda i områdene rundt Alba, Piemonte i Italia. 

I bakgrunnen lusker kjøpmennene som tjener gode penger på det det kulinariske vidunderet, som i skrivende stund koster rundt 90.000 kroner kiloen.

Trøffeljegerne fra Piemonte (originaltittel Truffle Hunters) gir et innblikk i et obskurt miljø som de færreste vet så mye om. Hvem er disse menneskene som sørger for at det hvite gullet havner på tallerkenen hver eneste høst?

Verdt å se

Da filmen hadde verdenspremiere under Sundance Film Festival, var verden i fred med å stenge ned. Det lille miljøet i Piemonte, og den hvite Albatrøffelen, var langt unna både fysisk og mentalt for de aller fleste. Den rakk akkurat å vinne Auroraprisen under Tromsø International Film Festival, før lanseringsdatoen ble utsatt i nesten alle land. Nå kommer den på norske kinoer.

Filmen er verdt å se, uavhengig av interesse for matkultur. Man får et unikt antropologisk innblikk til et knippe jegere og deres firbente venners hverdag i jakten på den underjordiske klumpen, som kan sies å være en slags fjern fetter i soppfamilien. I all hovedsak var det den hvite trøffelen (Tuber magnatum) som skulle være protagonist i denne dokumentaren, men det kulinariske mirakelet blir satt i skyggen av de eksentriske jegerne- og deres hunder.

Regissørene Michael Dweck og Gregory Kershaw (kjent fra The Last Race) lar seerne være iakttagere. Det er ingen som snakker direkte inn i kameraet. Det er ingen oppfølgingsspørsmål. De har også plassert et kamera på en av hundene. Om du noen ganger har lurt på hvordan det er å være en italiensk trøffelhund som sniffer febrilsk rundt seg i de italienske skogene, så får du et godt innblikk.

Filmingen pågikk i 2019, som var et dårlig år i trøffelbransjen. Det var lite å finne – derfor var trøffelen også på sitt dyreste. Det ble satt prisrekord på den hvite trøffelen som ble auksjonert bort for omtrent 1,2 millioner kroner for en kilo det samme året. Trøffeljegerne i Alba er naturligvis preget av dette. Det store spørsmålet er; hvem skal bære denne tradisjonen videre når disse eldre mennene legger gå-stokken på hylla?

En yngre mann forsøker å få en av jegerne til å avsløre hvilke områder han pleier å finne trøffelen. Kan jeg bli med deg på trøffeljakt en dag? Eller om jeg kanskje bare kan låne hunden din? spør den unge mannen, mens han forsøker å kurtisere en eldre mann som verken har kone, barn eller noen andre etterfølgere. Uten hell. Jegeren skal ta med seg sine hemmelige områder til døden. Før han dør, skal hunden «Birba» overleveres til en som ikke jakter trøfler.

Vi får se hvordan jegerne trasker med hver sin stokk og firbente venner i dalsøkk. Ofte om natten for å ikke bli sett. Senere selger de sin fangst til mellommenn i mørket. Dagen etter får vi se hvordan trøflene blir solgt til ti-ganger prisen til statsoverhoder i Frankrike, mediemoguler i Hong Kong eller oligarker fra Russland.

Alltid et lag av konflikt i bakgrunnen

Selv om dokumentaren er saktegående og handler om noe av verdens hyggeligste syssel (trøffel og hunder) er det alltid et lag av konflikt i bakgrunnen. De må alltid være på vakt etter giften som blir lagt ut til hundene eller dekkene som blir kuttet opp mens de er ute på tur. En av de aller mest kjente jegerne har sluttet å jakte trøfler fordi han mener at miljøet er blitt korrumpert av penger. Områdene er blitt mindre på grunn av vinproduksjonen i Piemonte og de høye prisene har gjort den lille landsbyen grådig. Han har resignert til fordel for en tilværelse i et gammelt herskapshus der han kan skrive dikt på en gammel Olivetti skrivemaskin.

Han blir stadig forsøkt overtalt til å begynne å jakte igjen. Men det ser ut som om det aldri kommer til å skje. Konfliktnivået i dokumentaren når et klimaks når den ene hunden «Toto» dør av forgiftning og jegeren Sergio Cauda faller sammen i brast.

«Alt var bedre før». Om ikke, så får man i hvert fall et lite innblikk i en hemmelig verden som virker å ha fraskrevet det globale jaget etter nye teknologiske løsninger. Trøffeljakten virker også å være en god unnskyldning for å ta et steg bort fra sivilisasjonen sammen med sine respektive hunder.

Den ene jegeren, Octogenarian Aurelio bor fremdeles alene, forklarer: «Hvorfor skulle jeg gidde å gifte meg når jeg har Birba?»

Trøffeljegerne fra Piemonte (2020) har premiere på norske kinoer 25. desember.