Debattinnlegg: Glenn Agung Hole, førsteamanuensis i entreprenørskap, økonomi og ledelse ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN)
I Sunnmørsposten kan man lese om Per Sævik og et nytt milliardtap for Sævik-familien. Norske bedriftseiere presses stadig hardere, og sammen med dem glipper også nasjonal kontroll over viktig infrastruktur.
Formuesskatten, kombinert med et krevende marked, har tvunget flere norske eiere til å selge seg ut – og de nye eierne er ofte utenlandske investeringsfond. Dette er ikke lenger et enkeltstående tilfelle, men en skremmende utvikling som rammer både den norske kysten og sentrale transportårer over hele landet.
Når nasjonalt eierskap svekkes som følge av kortsiktig skattepolitikk, står vi igjen med spørsmålet: Hvem har egentlig kontrollen over Norge?
Et illustrerende eksempel er Havila Kystruten, der eieren Per Sævik kjemper mot et skattepress som truer bedriften. Til tross for store underskudd og krevende år, må han betale mellom 30 og 40 millioner kroner i formuesskatt årlig. «Politikerne snakker varmt om viktigheten av norsk eierskap», sier Sævik, «men i praksis tvinges vi til å selge oss ut, selv når økonomien ikke tillater det».
Havila Kystruten er ikke alene. Fjord1, et av Norges største fergeselskaper, ble nylig solgt til utenlandske aktører, mye på grunn av formuesskatten. Sævik, som tidligere eide Fjord1, har uttalt at den vedvarende skattebelastningen ble for tung å bære, til tross for at selskapet var en viktig del av norsk infrastruktur.
Torghatten, et annet stort fergeselskap, er også overtatt av utenlandske investeringsfond. Sammen med Norled og Boreal Norge, som også har utenlandske eiere, er nå de fire største infrastrukturselskapene langs norskekysten under utenlandsk kontroll.
Dette er ikke små aktører. Disse selskapene har sentrale roller i å opprettholde daglig transport langs kysten, sikre lokalsamfunnenes behov og binde sammen næringslivet. Når vi gir fra oss kontrollen over slike livsnerver, gjør vi oss avhengige av utenlandske interesser som primært er drevet av profitt, snarere enn av hensynet til norsk infrastruktur og samfunnets behov.
I dag kontrollerer Fjord1, Torghatten, Norled og Boreal til sammen 90–95 prosent av den totale fergetrafikken i Norge. Det faktum at utenlandske investeringsfond som sveitsiske Haliade og svenske EQT Infrastructure nå har styringen over disse selskapene, reiser alvorlige spørsmål om Norges nasjonale suverenitet.
Er det virkelig akseptabelt at utenlandsk kapital sitter med nøkkelen til noen av våre viktigste transportårer? Hva skjer hvis disse investorene bestemmer seg for å flytte kapitalen sin til mer lønnsomme markeder?
Denne utviklingen kan få alvorlige konsekvenser. Vi risikerer å miste kontrollen over kritiske deler av infrastrukturen som binder landet sammen – fra ferger langs kysten til bussruter som knytter sammen byer og bygder. Når nasjonalt eierskap svekkes som følge av kortsiktig skattepolitikk, står vi igjen med spørsmålet: Hvem har egentlig kontrollen over Norge?
Dette er ikke bare et spørsmål om økonomi – det er et spørsmål om nasjonal sikkerhet. Når så store deler av norsk infrastruktur eies av utenlandske investorer, setter vi oss selv i en svært sårbar posisjon. Det er på høy tid å spørre seg om kortsiktige skatteinntekter virkelig er verdt prisen, når konsekvensen er tap av langsiktig nasjonal verdiskaping, sikkerhet og kontroll over våre viktigste ressurser.
Norge trenger en nærings- og industripolitikk som fremmer nasjonal suverenitet og langsiktig verdiskaping, ikke en som tvinger norske eiere til å overlate kontrollen til utenlandske aktører.
Glenn Agung Hole
Førsteamanuensis i entreprenørskap, økonomi og ledelse ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN)
