Det har skjedd mye på det internasjonale skatteområdet de senere årene. Teknologiutviklingen gjorde det mulig med nye forretningsmodeller der det ikke var behov for lokal tilstedeværelse. Mange land gikk glipp av skatteinntekter fordi utenlandske selskaper ikke hadde lokal skatteplikt.
Økende skattekonkurranse mellom land for å tiltrekke seg næringsvirksomhet, såkalt «race to the bottom», bidro også til synkende skatteproveny. Det var også et ufullstendig internasjonalt regelverk som gjorde det attraktivt med lovlig skatteplanlegging. Samtidig har det vært økende behov for skatteinntekter i kjølvannet av finanskrisen og senere som følge av store hjelpepakker under covid.
Disse forholdene har resultert i et økt internasjonalt samarbeid for å tette skattehull og sørge for at inntektene blir skattlagt der verdiene faktisk skapes. Man har også sørget for at de store multinasjonale selskapene skal betale minst 15 prosent skatt i alle land de har virksomhet.
Mange land har skjerpet sine lokale skatteregler, skatteavtaler, krav til rapportering og dokumentasjonskrav for å møte anbefalingene fra OECD og EU. Norge er intet unntak. I tillegg opplever selskapene hyppigere kontroller og mer fokus fra skattemyndighetene.
Økende frykt for dobbeltbeskatning
Mye er bra, men det er også en del av bildet at flere selskaper har kommet i skvis mellom land som ønsker en størst mulig bit av den internasjonale skattekaken. Frykten for dobbeltbeskatning er økende.
Dobbeltbeskatning oppstår typisk der et konsernselskap i ett land har en transaksjon med et konsernselskap i et annet land og skattemyndighetene utfordrer prisingen. Dersom for eksempel et norsk selskap selger en vare for 100 kroner til datterselskapet i utlandet, og de lokale skattemyndighetene ikke vil gi fradrag for mer enn 60 kroner, oppstår det en dobbeltbeskatningssituasjon.
Frykten for dobbeltbeskatning er økendeStåle Wangen
Det kan også være at lokale skattemyndigheter mener at en inntekt skal skattlegges lokalt, samtidig som norske skattemyndigheter mener at selskapet ikke har lokal skatteplikt i utlandet og at all inntekt skal skattlegges i Norge, uten kredit for skatt betalt i utlandet.
Der Norge har inngått skatteavtale med den andre staten, kan dobbeltbeskatning søkes unngått ved å anmode om at landene blir enige seg imellom om skattefordelingen, såkalt Mutual Agreement Procedure (MAP). Mange er ikke klar over denne ordningen. Før 2010 var det nærmest ingen slike søknader, men de senere årene behandler norske myndigheter mellom 15 til 20 saker i året. De fleste sakene blir løst, men det skal sies at landene ikke alltid blir enige, og da oppstår det en uholdbar endelig dobbeltbeskatning som kan være svært krevende for selskapene.
En annen variant er at man kan be om at landene blir enige om prisingen eller skattefordelingen i forkant, såkalt Advance Pricing Agreement (APA). Ofte er det lettere å komme til enighet i forkant, og det viser også praksisen fra skattemyndighetene. Så langt vi kjenner til har det hittil kommet inn 28 fullverdige APA søknader til norske myndigheter, og alle har blitt løst.
Etter min mening brukes denne muligheten i alt for liten grad. Skattemyndighetene jobber for tiden med en veiledning som skal gi mer informasjon om hvordan man skal gå frem for å få en APA. Forhåpentligvis blir det mer kunnskap og økt bruk av dette instituttet når denne utgis, sannsynligvis innen utgangen av 2024.
Voldgiftsklausuler
Mange land har voldgiftsklausuler i skatteavtalene sine. Dersom landene ikke blir enige, kan en voldgiftsdomstol bestemme med endelig virkning hvordan dobbeltbeskatningen skal løses. Dette gir skattyter en garanti for å unngå dobbeltbeskatning der domstolen behandler saken. Etter min mening er det synd at Norge så langt bare har en slik voldgiftsløsning i avtalene med Storbritannia, Nederland og Sveits. Norge har vært tilbakeholdne med å innføre voldgift i sine avtaler, og det gir norske selskaper en uforutsigbarhet som kunne vært unngått.
For å unngå dobbeltbeskatning i størst mulig grad må rådet være å sikre god dokumentasjon og grundige analyser der man har grenseoverskridende transaksjoner. Om det er viktige forhold kan det være lurt å få på plass en avtale med skattemyndighetene i de aktuelle landene i forkant. Om det skulle oppstå en tvist, er det lurt å be landene om å forhandle frem en løsning og bruke MAP-muligheten i skatteavtalene.
