Utbytte til personlige aksjonærer beskattes i dag med en sats på 37,84 prosent. Utbytte til selskaper som ikke omfattes av fritaksmetoden beskattes med 22 prosent. Denne differansen fremkommer av skatteloven § 10-11 første ledd, som frem til 1.1.2024 lød som følger:
«Utbytte fra selskaper som omfattes av § 10-1, regnes som skattepliktig inntekt, jf. §§ 5-20 og 5-30. For personlig aksjonær skal skattepliktig utbytte etter fradrag for skjerming etter § 10-12, oppjusteres med 1,72.»
Med virkning fra 1. januar 2024 lyder samme bestemmelse som følger:
«Utbytte fra selskaper som omfattes av § 10-1, regnes som skattepliktig inntekt, jf. §§ 5-20 og 5-30. For personlig aksjonær skal skattepliktig utbytte etter fradrag for skjerming etter § 10-12, oppjusteres med 1,72. Forrige punktum gjelder tilsvarende for dødsbo, administrasjonsbo dersom boet tilhører en fysisk person, samt for konkursbo der konkursdebitor er en fysisk person.»
Ikke hjemmel
Forskjellen er at oppjusteringsfaktoren fra og med 1.1.2024 omfatter ulike typer bo. Det fremstår ikke umiddelbart opplagt at bestemmelsens rekkevidde før lovendringen i 2024 ikke omfattet dødsbo, en avdød person var jo tross alt også en person. Men når det oppstår et bo så forholder man seg ikke lenger til personen som bærer boets navn. Det er arvingene som har overtatt interessen, eventuelt kreditorene, og disponeringene kan ikke anses gjort av den avdøde eller insolvente. Selv om lovendringen fremstår teoretisk, er det en reell forskjell på bestemmelsens innhold før og etter lovendringen.
Differansen i effektiv skattesats mellom privatpersoner og øvrige skattesubjekter har gradvis økt de siste ti årene. Forskjellen utgjør i dag 15,84 prosentpoeng. I 2023 ble skatteetatens bruk av oppjusteringsfaktoren for dødsbo prøvd av Skatteklagenemnda, som konkluderte med at et dødsbo ikke er en fysisk person og at oppjusteringsfaktoren derfor ikke er anvendelig for bo. Staten hadde følgelig ikke hjemmel i lov til å anvende den høyere skattesatsen.
Staten tok tilsynelatende avgjørelsen til etterretning, og avsto fra å ta ut søksmål. Embetsverket informerte så politikerne, som besørget en lovendring med virkning fra 1.1.24, altså ti måneder etter at nemnda traff sitt vedtak. Fra dette tidspunkt gjelder utvilsomt oppjusteringsfaktorene for bo etter fysiske personer, ref. lovendringen beskrevet over.
Dette burde etter mitt syn tilsi at Skatteetaten allerede har akseptert Skatteklagenemndas konklusjon frem til lovendringen trådte i kraft. Skatteklagenemndas avgjørelse er prinsipiell jus uten snev av faktum eller skjønnsdragninger, konklusjonen til nemnda er godt begrunnet i legalitetsprinsippet, og provenyeffekten av å etterleve nemndas vedtak er (som beregnet av Finansdepartementet i proposisjonen hvor lovendringen presenteres) «ikke av betydning».
Etter å ha mottatt skatteoppgjør for dødsbo i 2023, ser vi imidlertid at Skatteetaten velger å se helt bort fra Skatteklagenemndas vedtak.
Grovt fra Skatteetaten
Dette er etter mitt syn ganske grovt. Dersom staten mente at Skatteklagenemndas vedtak var feil også før lovendringen, burde de ha tatt saken inn for domstolene. Dette ville skapt forutsigbarhet for boene som kom etter, og det ville medført at prinsippet om likhet for loven ble anvendt.
Det som nå skjer er at boene som er kjent med avgjørelsen fra Skatteklagenemnda antakelig tar ut klage til Skatteklagenemnda. Her vil de antakelig få medhold igjen (ingen grunn til at konklusjonen neste gang blir en annen). Disse boene vil dermed unngå den høyere skattesatsen.
Boene som ikke kjenner til avgjørelsen fra Skatteklagenemndas tar ikke ut klage, og må betale den høyere skattesatsen. Dette innebærer en ren forskjellsbehandling mellom arvinger basert på tilfeldigheter.
Klagefristen er seks uker fra mottak av skatteoppgjøret, mens søksmålsfristen er seks måneder. Jeg vil anta at de som ikke rakk klagefristen vil ta ut stevning, om de har økonomi til det. I mellomtiden vil en god del arvinger ha mottatt og i god tro disponert over ferdig beskattede arvede midler, som nå må tilbakebetales til staten i påvente av utfallet i en ny klagesak. Dette kan ta godt over to år.
