Debattinnlegg: Morten Wiese, seriegründer
Når man kritiserer det enorme antallet personer på trygdeordninger og arbeidsavklaringspenger i Norge, er det vanskelig å unngå å krenke noen. I mitt debattinnlegg 13. mai, «Trygdenasjonen Norge – rik på velferd, fattig på ambisjoner», er det åpenbart noen nyanser i bildet av de trygdede som ikke kom frem.
I et motinnlegg 21. mai argumenterer lederen for AAP-aksjonen, Elisabeth Thoresen, på vegne av den store gruppen offentlige pengemottakere hun representerer. La meg unnskylde, og presisere at det ikke er de faktisk trengende trygdemottakerne som fortjener kritikk. Det er den politiske systemsvikten jeg vil til livs. Samtidig mener jeg fortsatt at mye av problemet er de mange som utnytter systemet. Aksepterer vi situasjonen, blir det store økonomiske spørsmålet: Hvem skal finansiere et sannsynlig fremtidig scenario med hver femte nordmann i arbeidsstyrken på trygd?
Vi ser i dag et politisk styresett som er inspirert av sosioøkonomiske modeller som har feilet gjennom hele historien. Det inkluderer statlig nasjonalisering av utvalgte nye sektorer med sterke subsidier (grønt industriløft 1.0 og 2.0), manglende langsiktig næringsøkonomisk diversifisering, og stram skattlegging av næringslivet for å finansiere sosiale omfordelinger.
De fleste økonomer forstår at det vil føre til reduserte investeringer, ineffektivitet og nedgang i produksjon og produktivitet. Vi ser allerede i revidert nasjonalbudsjett at fastlandsøkonomien vil falle i år og neste år – et stort paradoks når vi i realiteten har behov for mye høyere aktivitet.
I en nylig undersøkelse gjennomført av Global Entrepreneurship Monitor, fremkom det at Norge er på desidert sisteplass blant 45 land når det gjelder andel unge gründere i prosent av arbeidsstyrken. I aldersgruppen 18 til 34 år, er det under 5 prosent gründere her i landet. Til sammenligning har Sverige 12 prosent, Latvia over 20 prosent og Canada over 30 prosent. I tillegg ser vi et bekymringsfullt antall voksne gründerne som velger å flytte ut av landet av skattemessige årsaker. Incentivene for å satse på entreprenørskap og verdiskapning er i ferd med å forsvinne helt i landet vårt. Samtidig har vi en økende takt av personer på forskjellige trygdeordninger. Derfor kommer spørsmålet: Hvem skal bære den økonomiske byrden av de trygdede på sine skuldre?
Nå er skatte- og avgiftsnivået blitt så høyt at vi istedenfor nyansettelser ser etter veier ut av landet
Det er fristende å trekke paralleller til Venezuela og president Hugo Chávez, som i perioden 1999–2013 implementerte omfattende sosiale omfordelinger i et av verdens mest oljerike land. Omfordelingene ga kortsiktig popularitet og støtte, men førte til reduserte investeringer, ineffektivitet, korrupsjon og en drastisk nedgang i produksjon og produktivitet. Det er viktig å merke seg at mens Chávez' politikk hadde umiddelbare positive effekter for de fattigste, var de langsiktige konsekvensene katastrofale for landets økonomi og politiske stabilitet.
Thoresen stiller et betimelig spørsmål om hvor mange jeg selv har ansatt med funksjonsnedsettelser eller med store hull i CV-en? Det er en hel rekke, fordi gründere forstår at det finnes kvaliteter gjennom hullene i CV-en. Vi er i tillegg pragmatikere som ser etter flinke folk uavhengig av om du er funksjonsfrisk eller har funksjonsnedsettelser. Men nå er skatte- og avgiftsnivået blitt så høyt at vi istedenfor nyansettelser ser etter veier ut av landet. Politikerne som skal finne finansiering til de fremtidige trygdeordningene er i ferd med å ødelegge hele fundamentet for fremtidig verdiskapning i Norge.
Morten Wiese
Seriegründer
