Tilgangen på risikokapital til norske innovasjonsprosjekter har stoppet helt opp, ifølge flere kjente profiler i norsk venturebransje. Tidligere var det relativt god tilgang på såkornkapital fra private investorer med risikovilje. De investerte bredt i lovende nystartede teknologi- og industriselskaper. Men nå, etter regjeringens mange skattepolitiske grep, har de samme investorene vendt ryggen til det norske innovasjonsmiljøet.
En hel generasjon av oppstartsselskaper står i fare for å strupes av et marked som ikke lenger har investeringsvilje. Om vi sammenligner med finanskrisen, der investorenes frykt var global, kan dagens situasjon beskrives som en nasjonal selvskading — utført av politikere fanget i en ideologisk villfarelse.
De fleste forstår at det faktiske resultatet er at «kaka» som skal fordeles blir mindre
De nye skattegrepene, basert på ideologien om økt sosial omfordeling, har allerede utløst en kapitalflukt som har påført Norge store tap. De rødgrønnes ekstra skatter og avgifter vil ifølge regjeringen selv gi statskassen 27 milliarder kroner ekstra for perioden 2021–2025, men vi ser allerede nå at prisen samfunnet betaler vil bli betydelig høyere enn disse skatteinntektene.
Privatinvestorer, venturekapitalister og erfarne forretningsutviklere har flyttet investeringene – og i mange tilfeller også seg selv – ut av landet. I praksis har de etterlatt et vakuum i det norske innovasjonsmiljøet, der gründere nå sliter med å finne kapital til å utvikle ideene sine. Setter vi det nye skatteregimet i perspektiv, er 27 milliarder lik Oljefondets fluktuasjon i tiden det tok å skrive dette debattinnlegget.
Symbolpolitikken bak økte skatter og avgifter er sikkert ment å ha en viss folkelig appell, men det er kanskje på tide med en realitetssjekk når man ser oppslutningen på meningsmålingene. De fleste forstår at det faktiske resultatet er at «kaka» som skal fordeles blir mindre.
Norsk næringsliv var i ferd med å bygge opp en ny generasjon av dyktige gründere og nyskapningsmiljøer, som med tilgang på risikokapital utviklet teknologier, bransjer og løsninger som skulle sette Norge på kartet. I stedet ser vi nå konturene av en ny type nedbygging i landet vårt – der nyskapning er blitt en aktivitet for spesielt interesserte, og regjeringen mener det er bærekraftig at morgendagens arbeidsplasser skapes i det offentlige byråkratiet.
Regjeringspolitikerne kan gjerne klamre seg til troen på sitt feilslåtte skatteeksperiment, men resultatet er i praksis en vekstmodell i revers. Med høy kompetanse, tilgang på kapital og en godt utdannet arbeidsstyrke, var vi på vei til å dyrke frem selskaper som kunne hevde seg både nasjonalt og internasjonalt. Nå sitter ideologene passive og ser på at investeringsvillige investorer, og gründere trekker seg ut av landet.
Resultatet blir at det etableres færre selskaper, det ansettes færre mennesker, og færre gode ideer blir realisert som nye produkter og tjenester ut i markedet. Dagens politiske styresett har skapt et investeringslandskap som ligner et uttørket jorde der avlingene har sviktet, i motsetning til den fruktbare marken vi så for noen få år tilbake.
Norge er et lite land, og vi trenger risikokapital for å bygge nye virksomheter og hevde oss i den internasjonale konkurransen. Den politikken som nå føres, er et farlig spill med kapitalgrunnlaget for landets fremtidige verdiskaping. Risikokapitalen har alltid vært drivstoffet i oppstartsøkonomien. Uten den, vil ikke Norge klare å skape morgendagens arbeidsplasser. Fortsetter vi i dette sporet, vil landet stå igjen som en skygge av det samfunnet vi bygget i oljealderen. Spørsmålet politikerne må stille seg, er om vi virkelig har råd til skattemessige ideologiske eksperimenter. For snipp snapp snute, så er oljeeventyret ute.
Morten Wiese
Daglig leder i Wiese Ventures
