Av: Advokat/partner Rune Andersen, Bing Hodneland advokatselskap DA
Aksjeloven gir detaljerte og omfattende regler som regulerer de fleste spørsmål som gjelder et selskap fra stiftelse til opphør. Aksjeloven har blant annet en rekke regler om aksjeselskapers ledelse og utøvelse av eierskap. I kapittel 6 er det for eksempel regler om krav til styrets sammensetning og hvordan styret skal utøve sin myndighet. I kapittel 5 er det nærmere formelle regler om generalforsamlingen og hvilke beslutninger som krever såkalt kvalifisert flertall.
Det er imidlertid i svært mange tilfeller behov for å supplere aksjelovens regler i egne aksjonæravtaler, og hvis eierne ønsker å fravike lovens system kan det være nødvendig med en særskilt avtale mellom eierne.
En rekke problemstillinger som selskapet og eiere i praksis møter på, er ofte ikke løst i aksjeloven. Det kan da være en fordel at eierne på forhånd har tenkt gjennom og blitt enige om hvordan ulike situasjoner skal løses. Hva skjer for eksempel dersom to aksjonærer som eier 50 prosent hver av selskapet blir uenige om driften av selskapet?
Aksjeloven har få regler som løser hvordan man skal gå videre når det oppstår uenighet på aksjonærnivå. Hvis det ikke er inngått en aksjonæravtale som regulerer hvordan slike situasjoner skal løses, kan en uenighet utvikle seg til en større konflikt mellom aksjonærene som gjør at selskapet blir handlingslammet.
Et annet praktisk eksempel som aksjeloven i begrenset grad regulerer, er salg av selskapet. Hvis en kjøper ønsker å kjøpe samtlige aksjer i selskapet, men en av aksjonærene nekter å selge, kan dette hindre en ellers gunstig transaksjoner som flertallet av aksjonærene ønsker.
«Dead lock»
Såkalt «dead lock» er en klassisk problemstilling. I sin enkle form innebærer en dead lock at to aksjonærer som eier 50 prosent hver blir uenige. Aksjelovens hovedregel er at generalforsamlingen fatter beslutninger med flertall av de avgitte stemmene. Hvis det er to eiere i selskapet som eier 50 % hver, vil det ved uenighet ikke være flertall for en beslutning. Aksjeloven bestemmer at det ved stemmelikhet gjelder det som møtelederen slutter seg til. Dette gjelder også dersom møtelederen ikke har stemmerett.
Dette er ofte en vilkårlig og lite hensiktsmessig løsning, og eierne bør derfor på forhånd avklare hvordan uenighet skal løses i en aksjonæravtale. Her har man ulike alternativer. Et alternativ er at hver av partene i en forseglet konvolutt inngir et bud på den andre parts aksjer. Budene inngis til en 3. mann («oppmann») som i fellesskap med partene åpner de forseglede konvoluttene. Den aksjonæren som har gitt det høyeste budet vil «vinne» og må kjøpe ut den andre. Denne løsningen er også omtalt som Texas shoot-out.
Det er en rekke ulike varianter av løsningen og også andre modeller. Poenget er at aksjonærene må tenke gjennom hva som skal skje dersom det oppstår en dead lock fordi dette er en situasjon som på sikt ikke er holdbar for selskapet.
Forkjøpsrett
Dersom aksjonærene ønsker å fravike aksjelovens regler om forkjøpsrett, kan det gjøres i en aksjonæravtale. Aksjeloven legger opp til at forkjøpsretten utløses etter at aksjen har skiftet eier. I praksis er det ofte en bedre løsning å avklare forkjøpsretten før aksjene har skiftet eier.
En vanlig måte å regulere dette på er at den aksjonæren som planlegger å overdra aksjer, skal gi skriftlig melding om det planlagte salget til styret som deretter informerer de øvrige aksjonærene. De øvrige vil da få en frist på seg til å avklare om de ønsker å gjøre forkjøpsretten gjeldende.
Dersom ingen har utøvd forkjøpsretten innen fristen, har selger rett til å overdra aksjene. En slik løsning er ofte bedre fordi den gir en avklaring av forkjøpsretten på et tidligere tidspunkt enn lovens ordning.
Medsalgsplikt
En annen problemstilling som eierne bør regulere, er hva som skal skje dersom det kommer et bud på aksjene i selskapet. Hvis en investor ønsker å kjøpe samtlige aksjer i et selskap, kan hver og én av aksjonærene blokkere et slikt salg uavhengig av hvor stor aksjepost vedkommende aksjonær eier. En aksjonæravtale kan forhindre dette. Dette reguleres gjennom klausuler om medsalgsplikt.
Hvis for eksempel aksjonærer som til sammen eier 75 prosent av aksjene ønsker å selge til en investor som krever å kjøpe 100 prosent av aksjene, kan minoritetsaksjonæren med 25 prosent eierskap ikke blokkere dette hvis aksjonærene i en aksjonæravtale er enige om en medsalgsplikt som slår inn der 75 prosent av aksjonærene ønsker å selge. Da må også minoritetsaksjonæren selge sine aksjer.
Medsalgsrett
En annen vanlig klausul er medsalgsrett. Dette sikrer minoriteten. En medsalgsrett gir en aksjonær rett til å selge sine aksjer på samme vilkår som majoritetsaksjonæren. Hvis for eksempel aksjonærene som eier 75 prosent av aksjene ønsker å selge sine aksjer til en investor, kan minoritetsaksjonæren gis en rett til å selge en forholdsmessig andel av sine aksjer. Det er vanlig å regulere vilkår og fremgangsmåten nærmere i aksjonæravtalen.
Utbytte
Beslutning om utbytte treffes av generalforsamlingen etter styrets forslag. Her gjelder det et krav om simpelt flertall. I mange tilfeller bør det reguleres i en aksjonæravtale hvordan utbyttepolitikken skal være. Norske fysiske aksjonærer er ofte avhengig av å få årlige utbytter fra selskapet for å finansiere formuesskatten, mens selskapsaksjonærer ikke nødvendigvis er like interessert i at selskapet skal utdele utbytte.
Som kjent er formuesskatten for 2022 økt både i prosentsats og ved reduksjon av aksjerabatten. I en aksjonæravtale kan eierne regulere nærmere hvordan utbyttepolitikken skal være for å ivareta de ulike hensynene.
Forutberegnelighet er viktig
I denne artikkelen har vi pekt på noen problemstillinger som aksjeloven ofte ikke gir tilfredsstillende løsning på. Det er mange ulike problemstillinger utover disse som kan oppstå blant aksjonærene som ikke er løst i aksjeloven.
Det viktige er at aksjonærene i forkant tenker gjennom de ulike scenariene som kan oppstå for selskapet og for aksjonærene. Både driften, organisering og exit er helt sentrale problemstillinger som eierne bør tenke gjennom og regulere skriftlig i en aksjonæravtale.
Alternativet er at det kan oppstå tvister som må løses i domstolen, som ofte er den dårligste løsningen både for selskapet og aksjonærene.
Artikkelen er skrevet av advokat/partner Rune Andersen i Bing Hodneland advokatselskap DA
