Vindkraftbransjen har vært forsiktig positiv til den foreslåtte beskatningen av vindkraftverk. Og med god grunn.
Muligheten for å bygge nye vindkraftverk på land har vært nær ikke-eksisterende siden 2019. Nå har imidlertid kommunene gjennom plan- og bygningsloven fått økt innflytelse på om vindkraftprosjekter kan bli realisert. Kombinert med nye skatter ligger det meste klart for at aktører som får til et godt samarbeid med lokalsamfunnene, kan få bygget nye vindkraftverk.
Utfordringen ligger i hvordan grunnrenteskatten i regjeringens nye forslag utformes. De fleste vindkraftaktørene lever fint med å betale for å få tilgang til fellesskapets ressurser gjennom en grunnrente. Imidlertid frykter bransjen at regelverket, slik det er foreslått, fungerer på skrivebordet, men ikke i praksis.
Det nye forslaget fra regjeringen innebærer at staten skal bidra som en «passiv medinvestor». Det skjer ved at staten skal gi tilbake en andel av investeringskostnadene, mot at staten senere får en tilsvarende andel av inntektene fra overskuddet.
For vindkraftverkene forstår vi regjeringens forslag dithen at kraftverkene betaler 40 prosent i effektiv grunnrenteskatt (i tillegg til 22 prosent selskapsskatt) på overskuddet av kontantstrømmen. Til gjengjeld får man trekke fra kostnader til investeringer umiddelbart, i stedet for fradragsføring over tid gjennom avskrivninger.
For eksisterende vindkraftverk får man altså hele ulempen av at staten er en «passiv medinvestor», men ikke fordelen
Men, for investeringer som allerede er gjort før den nye grunnrenteskatten innføres, foreslår regjeringen at disse ikke kan fradragsføres umiddelbart – men i stedet skal fortsette med ordinære avskrivninger, uten adgang til oppregulering av gjenstående verdi.
For eksisterende vindkraftverk får man altså hele ulempen av at staten er en «passiv medinvestor», men ikke fordelen. For mange vil nok dette oppleves som ekspropriasjon – men uten å motta full erstatning. Dette endrer forutsetningene for å oppnå lønnsomhet for mange kraftverk, og reduserer hvor mye penger selskapene har til nye investeringer.
Også for nye investeringer i kraftverk oppleves skattens utforming som et problem for bransjen. Dette handler om det som kalles negativt beregnet grunnrente.
Slik vi forstår ordlyden i regjeringens forslag, vil ikke statens andel av investeringene tilbakebetales med én gang, slik det gjøres for vannkraft- og petroleumssektoren. I stedet vil regjeringen at vindkraft skal følge en annen, og mindre fordelaktig modell, hvor underskudd (negativ grunnrenteinntekt) trekkes fra i fremtidige inntekter når kraftverket er kommet i produksjon og tjener penger. I mellomtiden må kraftprodusenten bære hele kostnaden, inkludert lånefinansieringen, for investeringen.
Riktignok foreslås det at kraftprodusenten får en rentekompensasjon på den negative grunnrenten, men den vil være, slik vi forstår det, basert på risikofri rente som er langt under den renten kraftprodusenten betaler på investeringen.
Effekten av dette blir i sum at staten først reduserer lønnsomheten ved eksisterende vindkraftverk betydelig gjennom økte skatter, og deretter bidrar man ikke med kapital umiddelbart når investeringene gjøres.
For en bransje hvor lønnsomheten i mange prosjekter er marginal, vil det bety at det fremover bare er de aller største prosjektene, hvor man er sikker på å oppnå lønnsomhet, som blir realisert. Det vil rett og slett bli bygget ut mange færre vindkraftprosjekter enn hva som er mulig – og som er nødvendig for å sikre den norske kraftbalansen.
Kaare Oftedal
Siren Skalstad Ellensen
Partnere i DLA Piper Norge
