Den store økningen i inflasjonen verden over innebærer at sentralbankenes inflasjonsmålsstrategier testes. Det har egentlig aldri skjedd tidligere, da de fleste sentralbanker med relativt små rentejusteringer har kunnet holde inflasjonen nær målsettinger på 2–3 prosent.
Siden 1990-tallet, da flere og flere sentralbanker innførte inflasjonsmål, har det i hovedsak kun vært finanskrisen i 2008 som har utgjort en betydelig trussel mot inflasjonsmålet. Det ble håndtert på en relativt god måte gjennom en svært ekspansiv pengepolitikk. Det har snarere vært trusler om deflasjon enn inflasjon, og flere land har hatt svært lave renter over lang tid.
Under pandemien burde etterspørselen vært tilpasset det manglende tilbudet av varer og tjenester. Det motsatte ble gjort
Den utbredte oppfatningen er at den nåværende kraftig stigende inflasjonen i hovedsak skyldes knapphet på energi og ettervirkninger av pandemien. Færre peker på at pandemien ble håndtert som finanskrisen, med rentenedsettelser og tilførsel av rimelig kreditt. Det har trolig bidratt til økningen i inflasjonen.
Er det ikke bare rett og rimelig at en skal føre en ekspansiv pengepolitikk under en pandemi, slik man gjorde under finanskrisen? Nei, det er det ikke. Finanskrisen kunne motvirkes relativt raskt ved at fallet i etterspørselen kunne erstattes med lånefinansiert etterspørsel. Under pandemien burde etterspørselen vært tilpasset det manglende tilbudet av varer og tjenester. Det motsatte ble gjort.
En tommelfingerregel tilsier at renten har en innvirkning på inflasjonen med et etterslep på ett til to år. For to år siden ble rentene betydelig senket over hele verden, og nå har vi hatt stigende inflasjon i noe tid. Slik har sentralbankene støttet oppunder den utviklingen i inflasjon vi nå har sett over en tid. Denne «pengepolitikkhypotesen» for økt inflasjon utgjør ikke et alternativ til hypotesen om at inflasjonen kommer som følge av tilbudssidebegrensninger, men kompletterer og fasiliterer den.
Når flere penger søker færre goder, blir det inflasjon – spesielt om inflasjonsforventningene til fremtidig inflasjon øker. Det har energiprisene sørget for. Sentralbankene har vært relativt trege med å sette opp rentene, og er fortsatt svært ekspansive. Derfor vil nok inflasjonen fortsatt være klart over inflasjonsmålet i god tid fremover.
Vi husker knapt hva kostnadene med inflasjon var, etter å ha ført en relativt vellykket inflasjonsmålpolitikk de siste 30 årene
Har sentralbankene tapt første slag om den lave inflasjonen? Vel, det er ikke helt klart. Sentralbankene tenkte utvilsomt på lånefinansierte bedrifter og konsumenter, og ønsket derfor å holde lånekostnadene så lave som mulig. Det er jo ikke bare inflasjon sentralbankene bryr seg om. Heldigvis. Men det er likevel en strek i regningen at økningen i inflasjonen kom så overraskende på dem og at de virket noe uforberedt. Det er først i løpet av sommeren at man har kommet ordentlig i gang med rentehevingene.
Vil de komme bedre ut av runde to? Energiprisene stiger fortsatt, og avveiningen mellom å hjelpe bedrifter og husholdninger som har høy lånefinansiering og økende kostnader må fortsatt avveies mot hensynet til økende inflasjon. Er vi villig til å betale kostnaden for lavere inflasjon? Vi husker knapt hva kostnadene med inflasjon var, etter å ha ført en relativt vellykket inflasjonsmålpolitikk de siste 30 årene.
Da daværende Fed-sjef Paul A. Volcker bekjempet inflasjonen i USA på 80-tallet, hadde han ryggdekning fra den daværende presidenten, den populære Ronald Reagan, som gjorde det godt på meningsmålingene og var en stor forkjemper for betydning av lav inflasjon for økonomisk fremgang. Det medførte at rentene ble satt kraftig opp, men det tok likevel tid før inflasjonsforventningene falt fra høye nivåer.
Det er uklart om den nåværende politiske situasjonen i USA og i resten av verden tillater slik kraftig lut. Men dersom en skal vinne kampen om inflasjonsforventningene, er det kanskje det som må til.
Kai Leitemo
Psykolog, tidligere professor i samfunnsøkonomi
