Pandemien foranlediget at Stortinget i mai 2020 innførte ny lov om rekonstruksjon (lov 2020-05-07-38), med det formål å forhindre konkurs for ellers levedyktige virksomheter. Regelverket innebærer at det innbys til en snarlig prosess (fra tre–seks måneder) for gjennomføring av frivillig rekonstruksjon eller tvangsakkord, hvor eier får fortsette driften av sin virksomhet.
Det blir hermed ikke åpnet en formell konkurs med de totale oppbruddkonsekvenser dette har for selskapets omgående avviklingsprosess, med oftest samtidige fatale konsekvenser for innehavers familiære situasjon, ved at det påføres langsiktige skadevirkninger for personlig økonomi og psykisk belastning.
Samfunnsøkonomisk gir en konkursåpning åpenbare store skadevirkninger, som synes lite vektlagt når Skatteetaten gjennomgående motsetter seg rekonstruksjon, og gjentar sin begrunnelse fra tidligere avvisning på avtalegrunnlag.
I de langt fleste saker utgjør Skatteetaten flertallet av stemmene for beslutning om en mulig rekonstruksjonsløsning. Av dompraksis ses at det er «lite sannsynlig» (les «umulig») at selskapet hermed kan oppnå en frivillig rekonstruksjon eller tvangsakkord. I forlengelsen av Skatteetatens anførte holdning avslår domstolen hermed begjæringen om rekonstruksjonsforhandling, og uten selv å etterprøve Skatteetatens skjønnsvurdering.
Er ovennevnte virkning av rekonstruksjonsloven i tråd med Stortingsviljen?
Skatteetaten begrunner sin forutinntatte og negative tilnærming til en rekonstruksjonsbegjæring etter de samme retningslinjen som ellers anvendes gjennom deres restriktive «mal» for inngåelse av konkret avtale om betalingsutsettelse på forvaltningsmessig grunnlag, dvs. iht. deres saksbehandling av skjemaet RF-1531.
Stortingets målsetting om å demme opp mot skadevirkninger av pandemien blir torpedert av Skatteetaten før saken gis en forsvarlig gjennomgang og bedømming av de løsningsalternativer som regelverket innbyr til.
Ved at heller ikke domstolen synes å vekte sin rolle i tilstrekkelig grad for å sikre regelverkets anvendelse etter sitt formål, synes den vanskelig å oppnå en rekonstruksjonsløsning for de konkurssaker som er i anmarsj og fortsatt relaterer seg til pandemiens skadevirkninger.
Skatteetaten må omgående endre sine retningslinjer under deres behandling av rekonstruksjonssaker, og bringe disse i harmoni med lovens system og Stortingsviljen. Forvaltningshensynene må undergis «skreddersøm» og er nettopp formålet og betingelsen for at rekonstruksjonsloven skal fylles med et reelt innhold.
Skatteetatens vidtrekkende konsekvenser av å anvende sine generelle retningslinjer for avtale om utsettelse av skatte- og avgiftsoppgjør må være betinget av et annet beslutningsregister under sak om rekonstruksjon, og manglende skjønnsutøvelse i tråd med rekonstruksjonslovens intensjoner må kunne lede til ugyldig myndighetsutøvelse.
Det bør stå som unødvendig at det blir Høyesterett som tilfører forvaltning og domstol de nødvendige korrektiv for en rekonstruksjons vellykkede gjennomføring!
Tor Jacob Aabelvik
Styremedlem SMB Norge, Region Vest
