Etter Russlands invasjon av Ukraina har en rekke land innført historisk strenge sanksjoner mot Russland, russiske selskaper og russiske borgere. I solidaritet med Ukraina har invasjonen også satt en demper på verdenssamfunnets ønske og vilje til å handle med Russland for varer som ikke er berørt av sanksjonene.
Det er antatt at force majeure også kan påberopes i kontrakter hvor dette ikke er uttrykkelig regulert
Nedgangen i handel med Russland og den pågående krigen i Ukraina har blant annet ført til historisk høye olje- og gasspriser, prisøkning på aluminium og en betydelig økning i stålprisen. Dette er faktorer som vil merkes godt i bygg- og anleggsbransjen.
Norge og EU importerer betydelige mengder stål, hvorav Russland står for cirka 12 prosent, og Ukraina for cirka 7 prosent av eksport av karbonstål til EU, som nå må dekkes fra andre markeder. I tillegg står både Russland og Ukraina for store deler av produksjonen av jernmalm og metallurgisk kull som er viktige innsatsfaktorer i stålproduksjonen.
Sanksjonene vil kunne medføre kostnadsøkning og forsinkelser for entreprenører og leverandører i bygg- og anleggsbransjen. Dette reiser spørsmålet om i hvilken utstrekning entreprenørene kan få kompensert sine merkostnader og sitt behov for fristforlengelse.
Standardkontraktene som benyttes i bygg- og anleggsbransjen har en regulering av ekstraordinære forhold som ligger utenfor både entreprenørens og byggherrens kontroll (force majeure), som kan gi rett til fristforlengelse. Et eksempel kan være varemangel som følge av at sanksjoner eller hvis krigen i seg selv er til hinder for rettidig leveranse. Dersom denne hindringen ikke kan overvinnes ved andre tiltak, vil dette kunne gi rett til fristforlengelse. Det er antatt at force majeure også kan påberopes i kontrakter hvor dette ikke er uttrykkelig regulert.
Utgangspunktet i kontraktsforhold er at partene bærer risikoen for prisøkning som påvirker egne kontraktsforpliktelser. Dette gjelder selv om årsaken må sies å være ekstraordinær og dermed vanskelig å forutse, slik som ved krig med påfølgende sanksjoner. Force majeure-forhold gir ikke rett til vederlagsjustering etter standardkontraktene.
Myndighetsbeslutninger i form av enkeltvedtak eller lov- og forskriftsendringer, utløst av den pågående konflikten, kan derimot utløse rett til både fristforlengelser og til vederlagsjustering der kostnadsøkningen er en konsekvens av beslutningen.
I nye kontrakter, som inngås etter at krigen og sanksjonene er kjent, vil reglene om force majeure og avtalerevisjon være av liten betydning
I helt sjeldne tilfeller, hvor balansen i kontrakten i vesentlig grad forrykkes, kan justering av vederlag og oppfyllelsesfrist også tenkes basert på læren om bristende forutsetninger eller avtalelovens § 36.
I nye kontrakter, som inngås etter at krigen og sanksjonene er kjent, vil reglene om force majeure og avtalerevisjon være av liten betydning. Eksempelvis vil ikke force majeure kunne påberopes for hindringer som burde vært tatt i betraktning ved inngåelsen av kontrakten. I nye kontrakter bør partene innta bestemmelser som regulerer de virkningene av krigen og sanksjonene som kan tenkes å påvirke det aktuelle kontraktsforholdet.
Bestemmelsene bør omfatte slikt som forsinkelser, merkostnader, prisstigninger, og eventuelle andre omstendigheter som antas aktuelt i det enkelte kontraktsforhold. Formålet med reguleringene er å sikre at partene hverken lider tap som følge av, eller profitterer på, forsinkelser, prisstigninger og merkostnader som har sin årsak i konflikten, men stilles i den økonomiske situasjonen man ville vært dersom krigen og sanksjonene tenkes borte.
Aslak Førde
Partner i Advokatfirmaet Hjort
Julie Kjeldseth
Advokat i Advokatfirmaet Hjort
