I Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskaps oversikt over samfunnskritiske funksjoner fra 2016 kommer vann og avløp på 9. plass og kraftforsyning på 11. plass.
Det betyr at både vann og strøm er definert som kritisk infrastruktur som må være tilgjengelig for alle om samfunnet skal fungere.
Som en konsekvens av dette er vannforsyningen strengt regulert. Vann til norske forbrukere leveres stort sett av kommunale og interkommunale vannverk. Det er innbyggerne som i henhold til selvkostprinsippet finansierer tjenestene gjennom vann- og avløpsgebyrer.
For strøm, derimot, er det markedskreftene som rår, til stor glede for strømleverandørene, men med store kostnader og ulemper for strømkundene.
Fremsatte forslag om makspris og kostnadsrefusjon kan fungere som akutthjelp mot virkningene av dagens ekstreme strømpriser, men løser ikke det grunnleggende problemet.
Fri konkurranse fungerer fint når forbrukerne har alternativer å velge mellom (om noen synes en elsykkel er for dyr, kan de kjøpe en vanlig sykkel, eller la være å kjøpe sykkel i det hele tatt).
For strøm og vann eksisterer det for de aller fleste ikke noe alternativ. Det er ikke så lett å drive kjøleskapet eller PC-en med ved, skylle ned i toalettet med vin eller sikre godt lys i huset med gass.
Med nødvendige tillegg for administrasjon, burde selvkostprisen – alle kostnader inkludert – havne rundt 20 øre per kWh
Siden strøm allerede er definert som en kritisk infrastruktur på linje med vann, bør strømforsyningen reguleres på tilsvarende måte som vannforsyningen. Med en slik løsning ville strøm, som vann, bli levert som en offentlig ytelse i henhold til selvkostprinsippet.
Hva ville så det bety for strømprisen?
For 2022 har Olje- og energidepartementet satt konsesjonskraftprisen til 11,57 øre. Dette er departementets beste anslag for kostnaden ved å produsere strøm i norske vannkraftverk.
Med nødvendige tillegg for administrasjon, burde selvkostprisen – alle kostnader inkludert – havne rundt 20 øre per kWh. Nettleie kommer som nå i tillegg.
En slik pris kan fort motivere noen til å bruke mer strøm enn nødvendig. Med dagens elektroniske kWh-målere er det imidlertid lett å begrense sløsing. Alle husstander og mindre bedrifter får tilgang til en viss mengde strøm til selvkostpris, gitt av boligens/kontorlokalets areal. Forbruk ut over dette regnes som overforbruk, og prissettes deretter. Med en topristariff vil en fornuftig overforbrukspris stoppe sløsing og sikre at samlet forbruk i liten grad påvirkes av omleggingen. Effekttariffene for større bedrifter kan som nå fastsettes separat.
De mest aktuelle alternativene for en slik lavkostutbygging er varmepumper til alle, samt små solcelleanlegg på landets hustak
Eventuell eksport/import av kraft kan skje til den til enhver tid gjeldende prisen i landet det utveksles kraft med, uavhengig av prissettingen i Norge
Hva så med forventet fremtidig økning i innenlands strømforbruk?
Med en selvkostpris for vannkraft på 20 øre per kWh, bør målet for fremtidig kraftutbygging være å sikre at ny kraft kan leveres til en tilsvarende pris. De mest aktuelle alternativene for en slik lavkostutbygging er varmepumper til alle, samt små solcelleanlegg på landets hustak. Dette er de billigste, mest miljøvennlige og minst arealkrevende alternativene for utbygging av grønn energi. I tillegg kan en 5–10 kW varmepumpe installeres på noen timer, mens et 10–20 kW solcelleanlegg kan monteres og idriftsettes på et par dager.
Med fornuftige løsninger for lagring av energi fra dag til natt og sommer til vinter, vil dette sikre stabil tilgang til billig strøm til norske forbrukere i overskuelig fremtid.
Terje Instefjord
Sivilingeniør
