Det er bare én ting som er verre for entreprenørene enn å ha for lite oppdrag. Det er å ha for mye. Entreprenørene konkurrerer om anbud, men kan ikke selv bestemme hvilke anbud som legges ut i markedet, hvilke de vinner, prosjektenes varighet og oppstartstidspunkt, hvor arbeidsintensive de vil være eller om det i gjennomføringen kreves tillegg og endringer som fører til lengre gjennomføringstid enn planlagt.
Som regel har bedriften allerede prosjekter under utførelse som også krever ressurser, og de må koordineres med eventuelle nye prosjekter. Det bør ikke være vanskelig å ta inn over seg at ressursplanlegging under slike forhold er svært krevende.
Regjeringens forslag til forbud mot innleie av arbeidskraft tar ikke inn over seg bygge- og anleggsbransjens behov for fleksibilitet og næringens iboende kompleksitet.
Hvis forbudet effektueres, innebærer det at bedriftene må dimensjonere sin arbeidskapasitet etter toppene – når aktivitetsnivået er så høyt at den presser grensene for hva bedriften tåler, for eksempel når de har prosjekter til utførelse som krever mye mannskap. Det er ikke en bærekraftig situasjon. Det må være fleksibilitet nok til å bemanne selskapet etter hvert som behovene endrer seg.
For mange bedrifter er det offentlige – stat, kommune og fylkeskommune – desidert største oppdragsgiver. Dessverre utvises det svært lite fleksibilitet i det offentliges krav til start og sluttidspunkt i anbudene som utlyses og som entreprenørene konkurrerer om å vinne. Tvert imot er det oppdragsgivers privilegium å utsette oppstartstidspunkt etter eget forgodtbefinnende, uten at det tas hensyn til entreprenørenes eksisterende ressursbinding i andre prosjekter de har til utførelse.
Det kan godt tenkes at enkelte bemanningsbyråer ikke driver seriøst, men det gjelder de færreste
Staten bør være innforstått med at oppstartstidspunkt og gjennomføringstid ikke er en likegyldig faktor for entreprenørene, men et resultat av nitid planlegging. En utsettelse kan ha dramatiske konsekvenser for evnen til effektiv og feilfri prosjektgjennomføring som entreprenørene ikke kompenseres for. Ressursene entreprenørene rår over kan ikke være på to steder samtidig, eller sitte på hjemmekontor til det nye prosjektet kommer i gang. Entreprenøren kan selvsagt takke nei til oppdraget på grunn av endrede forutsetninger, men det er heller ikke en gunstig situasjon. Entreprenøren tvinges til å velge mellom pest eller kolera.
I forslaget fra regjeringen vises det til at det fortsatt vil være anledning for entreprenørene å leie mannskap av hverandre. Det gjøres allerede, men entreprenøren som ønsker å leie er prisgitt at bedriftene den ønsker – eller har mulighet for å leie av – selv har ledig kapasitet og at mannskapet har ønskede kvalifikasjoner. Fra mitt ståsted vil en situasjon hvor entreprenørene tar over bemanningsselskapenes rolle være svært uheldig.
Det kan godt tenkes at enkelte bemanningsbyråer ikke driver seriøst, men det gjelder de færreste. Tvert imot er det mulig å argumentere for at utleie av personell, rekruttering, opplæring, oppfølging og koordinering mellom prosjekter deres klienter har til utførelse er et eget fag. I alle tilfeller er utleie av personell en kompetansekrevende og spesialisert oppgave som entreprenørene selv ikke har de beste forutsetningene for å løse.
I entreprenørselskapene undertegnede har erfaring med, har det gjennomgående vært en målsetting om å ha en egenkapasitet på faglige ressurser i størrelsesorden 70 prosent. Det gir en buffer mot sesongsvingninger, eller slakk mellom prosjekter som avsluttes og nye som påstartes, som er til å leve med. 100 prosent egenkapasitet er galskap, med mindre entreprenørene selv kan bestemme når prosjekter de får til utførelse skal starte og hvor lang tid prosjektet skal ta. Det er kanskje vilkår det offentlige ikke er villig til å imøtekomme?
John Peter Alstad
Spesialrådgiver i Svea Bank og styreformann i Grunnarbeid Entreprenør
