Helt siden plan- og bygningsloven av 1924, har kommuner kunnet bestemme at utbyggere skal bekoste opparbeiding av vei. I villastrøk har det vært vanlig å gi dispensasjon fra opparbeiding av vei til regulert bredde. Man har nøyd seg med en smalere vei, og gitt en dispensasjon på vilkår om bidrag den dagen kommunen mener veien må opparbeides fullt ut. Kravet er blitt tinglyst ved bruk av såkalte «veierklæringer». Trekkes dispensasjonen tilbake, må dagens eier betale sin del av veiopparbeidelsen selv om tomten ble fullt utbygd for mange år siden.
I årene 1924 til 1965 ble slike erklæringer flittig benyttet i Oslos ulike utbyggingsområder. Erklæringene kan derved være opp mot 100 år gamle. Dagens eiere av boligene har ofte ikke noe forhold til dem. Kravet om utvidelse av veien utløses gjerne ved at en villa med stor tomt blir kjøpt av en utbygger som vil erstatte det gamle huset med flere nye familieboliger.
Har naboene slike erklæringer tinglyst på sine eiendommer, må de være med på spleiselaget. Regningen kan bli høy. Det har flere beboere på Nordstrand nylig opplevd. Noen har fått regninger på opp mot en million, i tillegg til å måtte avstå deler av tomten sin.
Noen saker på Nordstrand i Oslo har reist debatt om rimeligheten av at kommunen opprettholder slike eldre krav mot dagens boligeiere. Politikerne ønsker fortetting for å sikre bygging av nok boliger, og kommuneplanen legger til rette for dette.
At naboene på sine fullt utbygde eiendommer skal ta deler av regningen for en fortetting politikerne ønsker og utbyggerne tjener på, er vanskeligere å forstå
Vi må tåle at byen vokser, også i vårt eget nabolag. At utbyggerne må bidra til finansiering av infrastruktur som deres tiltak krever, anses av de fleste som rimelig.
Men at naboene på sine fullt utbygde eiendommer skal ta deler av regningen for en fortetting politikerne ønsker og utbyggerne tjener på, er vanskeligere å forstå. Vel er det slik at naboene i mange år har nytt godt av en midlertidig dispensasjon fra et krav om å opparbeide en bredere vei, men der det har gått 50–100 år siden denne dispensasjonen ble gitt, oppleves nok sammenhengen mellom fordelen ved dispensasjonen og pengekravet utløst av fortettingen løs.
Reglene har vært nokså uforandret siden 1924. Samtidig har andre deler av plan- og bygningsloven utviklet seg. Vi har fått bestemmelser om rekkefølgekrav og utbyggingsavtaler som begrenser hvilke kostnader som kan pålegges utbyggere i transformasjonsområder gjennom krav til nødvendighet, forholdsmessighet og saklig sammenheng. Tilsvarende rettslige rammer gjelder ikke ved tilbaketrekking av dispensasjoner etter gamle veierklæringer. Dette henger dårlig sammen.
I forslaget til såkalt områdemodell (sendt på høring 30. juni 2021) har Kommunal- og moderniseringsdepartementet (som nå heter Kommunal- og distriktsdepartementet) lagt opp til at tinglyste krav mot naboeiendommer av hensyn til samfunnsutviklingen kun skal ha en varighet på 20 år. I sin høringsuttalelse (Byrådssak 1134/21) fremholder Oslo kommune at de vanskelig kan vurdere hva som er nødvendig og forholdsmessig så langt frem i tid, og at varigheten derfor bør kortes ned.
Spørsmålet er da om veierklæringer fra fortiden bør gi kommunen rett til å sende regning for dagens politisk ønskede fortetting til nabolaget
Slik kunne kommunen like gjerne ha resonnert når det gjelder gamle veierklæringer: Er de eldre enn et gitt antall år, er de så gamle at de ikke lenger bør påberopes av hensyn til samfunnsutviklingen. Men da vil kommunen samtidig gi fra seg en mulighet til privat veifinansiering. Utbyggers bidrag vil jo følge de oppdaterte reglene og være begrenset av hva som er nødvendig og forholdsmessig. Spørsmålet er da om veierklæringer fra fortiden bør gi kommunen rett til å sende regning for dagens politisk ønskede fortetting til nabolaget. Eller om det er på tide med en oppdatering.
Anne Sofie Bjørkholt
Partner i Advokatfirmaet BAHR
