To museer, men slett ikke dobbel glede

Mange kjenner historien om fabrikkeiersønnen som ble bergtatt da han så sitt første billøp som 10-åring i 1908. Bilen ble derfor hans bane, men på en positiv måte, da han levde til han ble 90.

12 sylindre

Før han ga seg som racerbilsjåfør, etter å ha blitt far tidlig i 30-årene, fikk han ansvaret for Alfa Romeos racing-satsing gjennom Scuderia Ferrari. I 1939 bygde han imidlertid sine første to egne biler, men det var da fabrikken ble flyttet til Maranello i 1947 eventyret begynte.

Med 12 sylindre som sitt kjennetegn og stadig flere seire, økte interessen både på og utenfor banen. Etterkrigstiden skapte en etterspørsel etter luksus og lidenskap, noe Ferrari kombinerte med fart, og både filmstjerner og industrimagnater lot seg smigre. Faktisk så mye at det ble en kamp mellom Ford og Ferrari både i styrerommet og på Le Mans, før Fiat og Agnelli-familien fikk kjøpe halvparten.

Noe savnes

I tillegg til den personlige historien har museene en lang rekke premier, motorer og bilmodeller fra alle tiårene, men med tanke på hvor mange fantastiske biler de tross alt har laget, er det lett å savne noen. Hvor er Magnum P.I.s 308 GTS Quattrovalvole, selv om Ferris Buellers 250 GT California er representert med en coupé.

Det er også fokus på individualisering, med alt fra valg av ratt, seter, skinn og farger, men også spesialmodeller det lages noen få av og helt spesielle one-off-modeller man bare kan drømme om prisen på.

Nå har hybridmodellene også fått plass i museene og ingen blir vel overrasket om man om noen år finner elbiler her også. Mens du venter kan du gå innom butikkene i museene og kjøpe klær, sko, caps, paraplyer og mye annet til en relativt høy pris, men så er det ekte Ferrari.