Test av VW ID.3 mot Opel Mokka-e: Elbiler med plast, klamme seter og kjip design, men en skiller seg positivt ut

Etter Dieselgate ble Volkswagen tvunget til å snu seg rundt, men de har reddet seg inn etter en av de største skandalene i bilhistorien og satser tøft mot elektrifisering. Opel har på sin side vært en kasteball mellom General Motors, PSA og nå Stellantis.

Deres første elbil Ampera var egentlig en Chevrolet Bolt som forsvant etter overgangen til PSA. I fjor kom Corsa-e, hvor mye av teknikken er likt som i de franske søsknene fra Peugeot, Citroën og DS. Det gjelder også Mokka-e, som leveres med fossile drivlinjer  i utlandet.

Det er derfor en relativt beskjeden batteripakke og elmotor som har funnet veien under det tøffe og store panseret på Mokka-e. VW ID.3 har på sin side tre forskjellige batteripakker og to elmotorer i porteføljen, hvor den minste versjonen Pure er mest sammenlignbar med Mokka-e. Prisene begynner på rundt 270.000 kroner for dem begge, men det er mer som er likt.

Mye likt

Testbilene går fra 0 til 100 kilometer i timen på rundt ni sekunder og toppfarten er henholdsvis 150 og 160. Vel så viktig for elbileierne er rekkevidden på 324 og 350  kilometer fra batterier på 50 og 48 kwh brutto kapasitet respektive. Hurtigladekapasitet på opptil 100 kw betyr at de kan lade fra 10 til 80 prosent på under en halvtime under gunstige forhold.

Ugunstige forhold både når det gjelder lading og kjøring dreier seg gjerne om lave temperaturer, full bil, bratte bakker og høye hastigheter. Sistnevnte påvirkes ikke minst av luftmotstanden, hvor den mer høyreiste og SUV-inspirerte Mokka-e dytter mer luft. Det kan man nesten se når man sitter bak rattet og ser ut over et høyt og bredt panser. 

Det store panseret gjør også at bilen virker større enn den er, for baksetet er trangere enn i ID.3. Bagasjerommet er også litt mindre, men likevel dypt, selv om noe av volumet spises opp av den høyere bakkeklaringen samtidig som bilen er to centimeter lavere. Den ser derfor ganske tøff og dramatisk ut, og i fargen Matcha Green bør du ikke være sjenert.

Fargen hjelper

Høy bakkeklaring, sorte hjulbuer, sideskjørt og tak, eventuelt også panser, særegne felger og en front med mange elementer vitner om at Mokka-e er basert på en liten SUV. ID.3 er på sin side litt kjedeligere, slik en syvåring kunne tegnet en bil. Fargen Scale Silver Metallic redder imidlertid bildet noe, sammen med elegante felger og store sorte elementer i hekken.

I forsetene sitter du komfortabelt i begge bilene, hvor Opel gir deg følelsen av at du sitter lavt med god støtte, men manglende tilt av seteputen. VW har mindre sidestøtte og litt klamt kunststoff, men også armlener uten at du får Range Rover-følelsen. Rattet er imidlertid stort som i en luksus-SUV, mens konkurrenten har et tøft, perforert skinnratt med flat underkant.

Bak rattet har ID.3 et førermiljø tilsynelatende stjålet fra BMW i3, når det gjelder instrumentpanel, hovedskjerm og girvelger. Skjermen er intuitiv og fungerer greit med berøring, mens gliflatene for volum og temperatur er uvant. Omfattende betjening fra rattet foregår via noen vippeflater og knapper hvor det er lett å trykke feil, som at du bytter kanal i stedet for å øke volumet.

Ikke enkelt

Mokka-e har dessverre hentet infotainmentsystemet fra PSA-lageret, hvor det å finne radiostasjoner og scrolle i menyene til tider virker håpløst. Betjeningen av instrumentpanelet, blant annet fra en bryter på blinklyset er imidlertid mye enklere. De små knappene og vippebryterne på rattet for alt fra fartsholder til stereoanlegg fungerer også godt.

Ingen av bilene oser premiumfølelse ombord, men ID.3 vinner plastkampen. Mokka-e har mer kunstskinn, alcantara og polstrede flater, spesielt i Ultimate-versjon.

Ytelser og toppfart er på papiret ganske likt, men ID.3 virker litt kjappere ut av lyskryssene. Mokka-e har kjøreprogrammene Eco, Normal og Sport, hvor gassresponsen er den merkbare forskjellen. Det gjelder også ID.3, selv om innstillingene tyder på at du velger demperoppsett og styremotstand også.

Rekkeviddeangst

Selv om de to bilene veier hele 400 kilo mer enn fossile utgaver av Golf og Astra respektive, er tyngdepunktet lavt på grunn av batterienes plassering. Det gjør bilene stabile og forutsigbare, også i svinger, selv om vekten påvirker dem negativt. Bremsene krever også litt mer arbeid når regenerering ikke er nok. Begge bilene er derfor morsomme å kjøre aktivt på svingete småveier, men tanken på rekkevidde og neste lading lurer dessverre alltid i bakhodet i en elbil.

Det kan også være verdt å merke seg at den adaptive fartsholderen med skiltgjenkjenning i ID.3 holder deg på riktig side av loven. Litt i overkant dersom navigasjonen registrerer en 50-sone når du befinner deg på motorveien.

Kjører du disse bilene fra 100 til 0 prosents batterikapasitet kan du nok greie WLTP-rekkevidden på en god sommerdag med rolig kjøring. Ved praktisk kjøring i by, i kø og på motorvei er rundt 85 prosent av rekkevidden tilgjengelig, og noe mindre i vinterhalvåret. Trenger du mer har VW både flere modeller og versjoner i porteføljen, mens Opel foreløpig har få alternativer.

Vi gir likevel den litt tøffere Mokka-e seieren i nøyaktig denne prisklassen, selv om ID.3 med sine flere versjoner knuser den på registreringsstatistikken.