Torvik: – En bortkastet mulighet
Regjeringen øker ikke incentivene til å være i jobb, mener professor Ragnar Torvik. – Dette ville vært et glimrende tidspunkt for arbeidsfradrag.
Publisert 7. okt.
Lesetid: 3 minutter
Artikkellengde er 534 ord
Før helgen anbefalte Ragnar Torvik, professor i samfunnsøkonomi ved NTNU og leder av både Skatteutvalget og Finanspolitikkutvalget, at regjeringen brukte statsbudsjettet for 2025 til å senke skatten på arbeid mye. Nå konstaterer han at det ikke skjedde.
– Skatteutvalgets klareste konklusjon var at skatten på arbeid burde reduseres, og den burde reduseres mye, sa Torvik til Finansavisen fredag.
Dessuten mener han at regjeringen med sine skatteforslag har misbrukt en god mulighet til å styrke incentivene til arbeid.
– Forslagene om å øke minstefradraget og personfradraget i inntektsskatten er isolert sett fornuftige grep, sier Torvik.
– Men dette burde være kombinert med at regjeringen innførte et arbeidsfradrag i skatten, mener han.
Verst i Norden
Skatteutvalget var bekymret over svake incentiver til å velge arbeid, og foreslo derfor å kutte i skatten for alle, gjennom lavere skatt generelt.
– Og i tillegg foreslo vi å øke skatten ekstra for dem med arbeidsinntekter gjennom et arbeidsfradrag. Det ville gjøre det mer lønnsomt å være i jobb heller enn på trygd.
Torvik viser til at regjeringen selv i Perspektivmeldingen har pekt på mangel på arbeidskraft som en av de virkelig store økonomiske utfordringene fremover.
I en oversikt i statsbudsjettet viser Finansdepartementet hvor lite det er å tjene økonomisk på å gå fra for eksempel arbeidsledighetstrygd til inntektsgivende arbeid. I Sverige er den effektive skatten ved å ta arbeid 60 prosent.
I Norge er den effektive skatten tett oppunder 80 prosent, og høyest i Norden.
Trygd og skatt
Noe av årsaken til at så mye av merinntekten forsvinner er nivået på trygdeytelsene, skriver Finansdepartementet i skatte- og avgiftsproposisjonen.
«Disse ordningene faller ofte helt eller delvis bort når en begynner å arbeide og virker dermed som en ekstra «skatt» på arbeid», skriver departementet om dagpenger, uføretrygd og andre overføringer.
For en enslig forsørger med to barn blir den effektive skatten i form av bortfall av trygder og skatt på arbeidsinntekten hele 78 prosent.
– Når regjeringen foreslår den ene delen, altså at alle med lave inntekter får lavere skatt, er det en bortkastet mulighet når de ikke også innfører et arbeidsfradrag som ville gjøre det mer lønnsomt å velge jobb, mener Torvik.
– De skattegrepene regjeringen foreslår er beskjedne, og stimulerer i praksis ikke til yrkesdeltakelse.
– Taper på å jobbe
En del av problemet er at alle har samme skatt, uansett om inntekten kommer fra trygd eller arbeid.
– I praksis kan det derfor slå negativt ut, slik at du taper, hvis du går fra trygd til arbeid fordi du da ofte får nye utgifter, blant annet til klær og transport, sier Torvik.
Dette er utgifter som i sin tid ga minstefradraget i skatten. Problemet incentivmessig er at også de som ikke har slike utgifter får det samme fradraget.
– Sverige og enkelte andre land har arbeidsfradrag, som gjør det skattemessig bedre å ha arbeidsinntekt enn trygdeinntekt.
I Sverige er derfor den effektive skatten på å gå fra trygd til arbeid på 60 prosent, og lavest i Norden.
Torvik understreker at hvis regjeringen kun hadde innført arbeidsfradrag, uten å endre på minstefradraget og personfradraget, så ville de på trygd stå på stedet vil.
– Derfor foreslo vi å kombinere grepene, men nå tar altså regjeringen bare den ene delen av forslaget.