Mangelen på damer

Gjesteskribent

Jan Ludvig Andreassen, sjeføkonom i Eika Gruppen. Foto: Iván Kverme

Jeg er ofte i debatter om distriktspolitikk. Det er svært sjeldent at vi her kommer inn på problemet med Bygde-Norges manglende tiltrekningskraft på unge kvinner. Det går mye i hvordan vi kan få flere industriarbeidsplasser, gruver og dets like til bygda vår. Nøkkelen til suksess er visstnok en fin blanding av sprengstoff, sement-motorveier og nye bygg. Dessverre er det ikke mangel på arbeid det står på. Arbeidsledigheten er minimal i distriktene.

Tabellen nedenfor viser veksten i antall kvinner i aldersgruppen 18-49 år fordelt på fylker. Dette er kanskje den viktigste kohorten å følge med på når en skal analysere hvordan fremtidens Norge blir, da den innbefatter aldersgrupper som har reproduksjonsevne, samt mange kvinners beste studie- og arbeidsår. 

Utdøende bygder

Hovedstadsområdet ser ut til å klare seg bedre med om lag nullvekst, med følge av noen få spredte byer rundt omkring i landet, som Kristiansand og Trondheim som faktisk ventes å få litt vekst i denne viktige aldersgruppen. Resten av Norge er utdøende – med mindre man blir flinkere til å tiltrekke seg norske damer i sin beste alder, klarer å aktivere de uføre, eller blir mer mottagelig for innvandring av alle slag.

Overalt hvor jeg reiser er gigantiske samferdsels- og industriinvesteringer sett på som redningen for pittoreske bygder som ungdommen for lengst har flyttet ut av.

Men dessverre bidrar de nye samferdselsløsningene – og vår velmente næringspolitikk – til avfolking. Bygger du en tunnel under et bygdesamfunn slik at det slipper tungtrafikken, mister du også mye varehandel fra forbireisende. Bygger du broer og veier som forkorter reisen i et distrikt, blir det lettere å legge ned grendeskoler og helsestasjoner. I siste instans blir det da fornuftig å slå sammen kommunene og slanke kommuneadministrasjonenes samlede størrelse.

Besværlig samferdselspolitikk

Men unge kvinner fortsetter å flytte ut til den store verden. Når de roer seg ned noen år senere for å stifte bolig, og burde komme hjem til bygda de elsket å vokse opp i, oppdager de at byen forandret dem. Vi forandres av våre bomiljøer, og har du bodd for lenge i storbyen blir den litt Hotel California – «You can stay, but never leave».

Og når du forenkler reisen fra byen til bygda, blir det mindre grunn for den unge student å flytte hjem. Hun kan jo bare kjøre en rask biltur hjem til mamma og pappa fra sin sentrumsnære leilighet, som har gangavstand til alle fasiliteter hun kunne ønske seg. For henne kan den nye motorveien være nettopp det som gjør at hjemlengselen ikke blir så ille der hun skaper sitt rede i en sentral boligblokk. 

Kutter du reisetiden fra bygd til by fra fire til to timer, er det fortsatt ikke pendleravstand – men perfekt hytteavstand for en urban småbarnsfamilie.

Nye broer og tunneler gjør det også enklere å konvertere eneboliger på bygda til fritidsbolig. Det er mange øysamfunn som opp gjennom årene har sett sine beste boliger bli fritidseiendommer for storfolk fra nærmeste by etter at broen til fastlandet kom på plass. Kutter du reisetiden fra bygd til by fra fire til to timer, er det fortsatt ikke pendleravstand – men perfekt hytteavstand for en urban småbarnsfamilie.

Ikke populært

Mine reiser rundt i Distrikts-Norge de siste 20 årene har vært en unik glede. Men i de fleste steder kommer samme dramatiske forandring til syne: de er eldre og mer mannsdominerte enn da jeg var der for 10-15 år siden.

Spørsmålet reiser seg om trendene kan snus? Et ømtålig tema.

Mitt råd er å droppe samferdsel og heller prioritere satsninger som virker mer forlokkende på ungdom, og spesielt på spinnesiden. Droppe låver, kommunehus, ballbinger og alt det gutter er glad i. Utfordringen er heller å få kvinner av alle aldre, og da spesielt de i riktig alder, til å trives. 

Mange modne kvinner er opprørt over at jeg kommer her som gjest og foreslår å endre på det bygdeliv de selv har vært med å skape, er en del av, og blitt så glad i.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at mine foredrag har vært en blandet suksess – men det har blitt litt av et rabalder. Mange modne kvinner er opprørt over at jeg kommer her som gjest og foreslår å endre på det bygdeliv de selv har vært med å skape, er en del av, og blitt så glad i.

De syntes jeg heller burde oppføre meg som en høflig analytiker og skryte av alt det fine jeg ser og opplever. Noe jeg da også gjør, men ikke uten å bemerke at hvis idyllen skal holde tritt med samfunnsutviklingen, må den forandres.

Flytt til hytta!

Jeg har også forsøkt å foreslå at byfolk burde stimuleres økonomisk til å flytte ut til hyttene sine i fjell og sørlandsbyer. Dette er heller ikke populært hos de lokale helter. Skal advokater og arkitekter komme her og nærmest ta over styring og stell bare fordi de har talegaver og høy utdanning? Nei takk! Det får holde med at de lager leven og bråk i ferieukene oppe i hyttebyene sine.

Det kommer til å bli alles kamp mot alle for å lokke til seg svinnende norske ungdomskull i en æra hvor storbyens magnetiske uteliv lokker de unge fra den smale sti i bygdelivet. Og mens vi leter etter løsninger på småbyenes og bygders behov, så vokser storbyene, mens de små forgår.