I Finansavisen 5. oktober går Jan Petter Sissener til angrep på en ordning for CO2-kompensasjon som er helt avgjørende for den norske industriens videre satsing i Norge.
Ordningen det vises til i oppslaget er innført for å hindre at industrien i Europa flagger ut og etablerer seg steder som ikke har reguleringer for å hindre klimagassutslipp, såkalt karbonlekkasje. Denne problemstillingen ble adressert av kvoteutvalget allerede i 2001 da kvotemarkedet ble innført.
Den store utfordringen er at EU, i motsetning til andre deler av verden, har innført kvotehandel. Dette påvirker prisen på energi ved at det blir et betydelig påslag i kraftprisen for industrien i Europa, som konkurrentene ikke har. Dette svekker konkurranseevnen til prosessindustrien, som er en kraftforedlende industri, blant annet i Norge.
Dersom for eksempel norsk produksjon av aluminium og silisium basert på vannkraft taper for produksjon i Kina basert på kullkraft, vil miljøet og norsk verdiskaping bli den store taperen.
Dette er en reell utfordring fordi prisen på ren norsk vannkraft påvirkes av prisen på kraftproduksjon fra kull- og gasskraft. Gass- og kullkraftprodusentene må kjøpe klimakvoter. Denne kostnaden veltes direkte over på kraftforbrukeren og påvirker også prisen på ren norsk vannkraft.
EU har tatt dette på alvor ved å åpne for CO2-kompensasjon, slik at den mest miljøvennlige produksjonen av for eksempel aluminium ikke presses ut av markedet på grunn av høye energipriser. CO2-kompensasjonen refunderer delvis dette påslaget i kraftprisen. Målet er å hindre karbonlekkasje og dermed økte utslipp av klimagasser.
De som kritiserer EUs regelverk for å åpne for CO2-kompensasjon vektlegger tydeligvis andre hensyn enn det globale arbeidet for så raskt som mulig å redusere utslippet av klimagasser i tråd med Parisavtalen.
Stein Lier-Hansen
Adm. direktør i Norsk Industri
