Vesten har gjennom sin iver etter å gjennomføre det såkallte grønne skiftet satt seg i en håpløs situasjon når det gjelder energiforsyning. Det meste skal elektrifiseres uten noen strategisk tanke for hvor strømmen skal komme i fra, det samme gjelder de formidable mengder av mineraler og metaller samt andre ressurser som omstillingen krever. Mye av det som skal til finnes rett og slett ikke. Resultatet av denne hodeløse politikken ser vi nå når krigen er kommet til Europa. Det er ikke tilfeldig at Putin slår til nå når energiforsyningen er til de grader svekket, i EU-landene råder en sterk frykt for at Russland vil stenge igjen gassforsyningen samt også oljeleveransene. EU er Russlands største kjøper av russisk gass, USA er største importør av russisk olje.
Det finnes likevel en farbar vei ut av elendigheten som det grønne skiftet har medført. Inntil covid-utbruddet hadde USA sin skiferolje- og gassproduksjon gradvis økt til ca 13 mill fat pr dag, nå er den nede på ca 11. Problemet var at produsentene ikke tjente penger, investorene fikk ingen fortjeneste i retur. Årsaken var rett og slett for lave priser. Når de lave prisene oppstod i kjølvannet av covid, falt skiferoljeproduksjonen bratt, ingen ville lenger investere i de dyre dråpene.

Nå er prisleiet et helt annet, og skiferolje og gass er særdeles lønnsomt, men det som mangler er fortsatt investeringer. Løsningen på Vestens energiutfordring ligger i å investere massivt i skiferoljen. Det kan bl.a. gjøres ved å trekke ut kapital fra russisk oljeproduksjon. Videre må både EU og USA være med og styre inn offentlige midler til å løfte produksjonen, det må igjen bli in å investre i fossil energi. Boreriggene står der allerede, nå må de komme i sving. USA trenger ca 2 mill fat pr dag når russisk olje faller bort. Skiferoljeproduksjon medfører stor mengde av skifergass som US ikke kan gjøre seg nytte av. Denne gassen kan eksporteres til EU som LNG. Det betinger at det bygges ut mottaksterminaler i Europa. I dette ligger også at amerikansk gass må sluses mot Europa i stedet for Asia. Det samme gjelder australsk gass som det også er store mengder av.

Den skisserte løsningen krever imidlertid politisk mot, nærmere bestemt må politikerne glemme det grønne skiftet og ha fokus på noe som er gjennomført, ikke religiøse drømmer. De store norske energiprodusentene EQNR, AkerBp og Vår Energi må produsere det remmer og tøy kan holde, prisene vil uansett holde seg høye så langt øyet kan se. I tillegg må leting etter nye felt trappes opp, spesielt er gass mye mer interessant nå. For å berge norsk landbasert industri og sikre først og fremst strømtilgang ligger løsningen i å kjøre strømturbinene på offshoreplattformene på maks turtall og sende strøm til fastlandet, motsatt av det de var bygget for. Blir det noe til overs kan vi videreselge til kontinentet.

Det politiske valget står mellom enten å sikre befolkningen energi, eller fortsette kampen mot livets gass som etter hvert har vist seg helt meningsløs og indirekte bragt krigen tilbake til Europa.