Gjestekommentar: Kelly K. Chen, makroanalytiker i DNB Markets
Siden handelskrigen startet i 2018, har global handel blitt utsatt for flere sjokk. Pandemien lammet forsyningskjedene, og så kom krigen i Ukraina. I Vesten ble det store etterdønninger av Kinas vennligsinnede holdning til Russland.
Da Biden videreførte Trumps tollsatser, signaliserte han at proteksjonismen overfor Kina var kommet for å bli. På toppen fikk amerikansk næringsliv subsidiert hjemflagging.
Alt talte for utflytting av produksjon fra Kina. Men i stedet har Kinas andel av global vareeksport faktisk økt. Landets rolle som “verdens fabrikk” har ikke bare vedvart, men blitt styrket. I dag utgjør Kina nesten en tredjedel av verdens totale produksjonskapasitet.
Massiv kinesisk industriutbygging
Kinas viktigste svar på økt proteksjonisme har vært en massiv satsning på egen industri. Ved å investere i utdannelse og automatisering har produktiviteten fått et saftig løft. Nærheten til et gigantisk felles marked, med en stor og voksende middelklasse, gir Kina dessuten naturlige skalafordeler. Produsentene kan flittig lansere nye og stadig bedre produkter. Beinhard konkurranse gir dessuten et dynamisk næringsliv.
Næringspolitikken i Kina bygger nemlig bevisst opp overkapasitet, som så konsolideres gjennom brutal konkurranse. Fortrinnet er ikke lenger bare billig arbeidskraft, eller statlig subsidiering, men høy innovasjonstakt. Det gjør at varene fra Kina blir svært konkurransedyktige. Uerstattelige er de ikke, men målet er å gjøre det stadig dyrere å gå over til alternativene. I noen sektorer dominerer Kina totalt – slik som solkraft. Baksiden av medaljen er at konsolideringsfasen skviser bedriftsmarginene, noe som demper både lønnsvekst og forbruksvekst.
I USA har den direkte importen fra Kina falt mye siden 2018, men det er fordi varene har gått omveien via land som Vietnam eller Mexico. Det forklarer delvis hvorfor vi ikke har sett sterkere inflasjonsimpulser fra oppgangen i tollsatsene. Om denne “bakdøren” stenges totalt, slik Trump lover, kan det gi langt større prisoppgang. Enten må forhandlerne finne nye leverandører med verdikjeder kjemisk renset for kinesiske produkter (lykke til!), eller så må de betale den økte tollsatsen på minst 60 prosent. Om det blir som sist, veltes nesten hele regningen over på den amerikanske konsumenten. Et slikt brått prishopp kan fort bli for dyrt for den jevne amerikaner.
Vil Trump virkelig skyte de amerikanske konsumentene i foten?
Alternativet er å vanne ut valgkampretorikken noe. Å ettergå alle varer for å identifisere kinesisk innhold blir neppe enkelt administrativt.
For de kinesiske elbilene produsert i Mexico vil det bli full stopp under Trump, men det er fordi han heller vil få de kinesiske selskapene til å flytte fabrikkene til USA.
Med de nye, høyere tollmurene kan man holde utvalgte kinesiske merker ute, mens handelen via transittlandene får blomstre videre. Bedriftene fortsetter med å bygge opp nye handelsruter og verdikjeder. Et slikt scenario ville vært velkomment for fremvoksende økonomier, som da kunne fått økte direkte investeringer både fra kinesiske og vestlige bedrifter, samtidig som innenlandske forbrukere fortsatt kan handle billige kinesiske varer.
USAs forbrukere vil på sin side unngå et inflatorisk sjokk, selv om fordyrende mellomledd gjør at ting blir dyrere enn før. Da blir det også en langt lettere sak for Trump å hevde til velgermassen at handelskrigen er vunnet.
