Debattinnlegg: Oliver Tiller
Paradoksalt nok publiserte Finansavisen et usmakelig og svært dårlig fundert leserinnlegg om Oljefondets sjef, Nicolai Tangen, samme dag som de amerikanske presidentkandidatene røk i tottene på hverandre for åpen skjerm. Jeg er fristet til å si at innholdet er mye preget av stilen til især Donald Trump.
Å opplyse det norske folk om deres eierandeler må kunne sies å være en av de viktigste oppgavene til fondet
Innlegget skrevet av Connectum-partnerne Richard Stott og Nils-Odd Tønnevold er en sammenhengende tirade av angrep og mistenkeliggjøring av omtrent alt Oljefondets sjef gjør i det offentlige rom. Kort forklart mener partnerne at Tangen bruker for mye tid på oppgaver som gir egen vinning fremfor å tjene fondet som helhet. De trekker frem flere punkter. Det ene handler om ansettelsesprosessen, en prosess som fant sted før Tangen i det hele tatt var ansatt i fondet. Videre trekker de frem Tangens tidsbruk på foredrag og podcaster, som jo er oppgaver som skjer i regi av Oljefondet.
Jeg har hørt Tangen holde foredrag og er en fast lytter av podcastene. Ingen kilder har tidligere gitt meg større innsikt i hva fondet – og i den utstrekning hva jeg som norsk innbygger eier. Å opplyse det norske folk om deres eierandeler må kunne sies å være en av de viktigste oppgavene til fondet. Dette gir en troverdighet og tillit til fondet som er helt nødvendig for at det skal kunne vedvare i uendelig tid. Før hver podcast opplyser Tangen om fondets eierandeler og hvor mye hver enkelt nordmann eier i kroner og øre. Deretter får vi innsiktsfulle samtaler om hva disse selskapene produserer, deres rolle i den globale økonomien, fremtidsutsikter, og dessuten et innblikk i både selskapenes og ledernes verdier. Det synliggjør at fondet faktisk er eierandeler i flere tusen selskaper, ikke bare et digert tall på en nettside. Ikke rart at disse podcastene er blitt så populære, ikke minst blant unge lyttere.
Hva Stott og Tønnevold vil oppnå med kronikken er vanskelig å skjønne seg på. Om de ikke liker Tangen, står de fritt til det, men hvorfor angripe de beste initiativene som har kommet ut av fondet de siste tiårene? Kanskje skyldes det at de to, som uavhengige finansrådgivere, tjener på at allmennheten vet minst mulig om aksjer?
De begir seg også inn i psykoanalysen ved å spekulere i hvilke egennyttige motiver Tangen kan ha for sine store filantropiske bidrag til fellesskapet. Dette synes jeg er en ganske simpel debattform, og om Tangen skulle ønske anerkjennelse for sine store bidrag til fellesskapet ved å finansiere kunstsiloen og la allmennheten få tilgang til kunsten, svekker ikke det verdien i hans bidrag.
Er det slik å forstå at dette sammensuriet av angrep er skrevet på vegne av investeringsrådgivningsselskapet hvor de er partnere?
Men Stott og Tønnevold stopper ikke ved mistenkeliggjøringen av personen Nicolai Tangen. De har dessuten funnet ut at det er et demokratisk problem at Tangen og institusjonen han leder fortsatt forfekter det syn at en liten del av statens finansielle formue bør investeres i selskaper som ikke er børsnoterte. Det er legitimt at Stott og Tønnevold, i likhet med flere politikere, er uenige i et slikt tilleggsmandat. Men det er all grunn til å spørre hvor de henter sine kunnskaper om vårt styresett fra når de mener at det er et demokratisk problem at vi har en oljefondsjef som lar det norske folk vite hva han og hans fagmiljø mener om dette.
Er det slik å forstå at dette sammensuriet av angrep er skrevet på vegne av investeringsrådgivningsselskapet hvor de er partnere? La oss isåfall håpe at Connectum er bedre til å gi investeringsråd enn å utarbeide personanalyser eller råd om demokratiets grunnprinsipper.
Oliver Tiller
