Debattinnlegg: Gunnar S. Eskeland, professor og leder ved ENE-Senteret, NHH/SNF
Rögnvaldur Hannesson, professor emeritus her ved Handelshøyskolen, er en av verdens høyest aktede akademiske fiskeriøkonomer. Denne kunnskapsbasen er relevant når vi strever med å kvitte oss med klimagassutslipp. Det er like umulig for et fåtall land (eller generasjoner) å løse klimaproblemet som det ville være for Norge å redde makrellen, torsken, silden eller lodden dersom en eventuell overbeskatning blant nabolandene skulle fortsette. Gratispassasjerproblemet kjennetegner både klima og fisk. I menneskesamfunnet lar slike problemer seg løse, og ofte ved statsmakt.
Hannesson unnlater – nokså regelmessig – å nevne at skadene fra klimagassutslipp vurderes høye nok til å forsvare kostbare utslippsreduksjoner
Hannesson er dermed en treffsikker, men litt tilbakelent kyniker når han i Finansavisen 25. februar latterliggjør oppnådde reduksjoner i klimagassutslipp i den rike del av verden, OECD-landene, med 30 prosent mellom 1997 og 2022. Han påpeker at den samtidige økningen i utslippene i «resten av verden» er mer enn stor nok til at samlede utslipp har økt kraftig. Dette er en periode med positiv vekst i befolkning og inntekt i OECD-landene. I resten av verden har vekstratene vært høyere. Det er ventelig – de er fattigere – og gledelig av samme grunn. Veksten skyldes på ingen måte bare at disse har hatt et mye svakere press på utslippene.
Hannesson unnlater – nokså regelmessig – å nevne at skadene fra klimagassutslipp vurderes høye nok til å forsvare kostbare utslippsreduksjoner. Dette ble fastslått av verdens land – inkludert USA – i Klimakonvensjonen fra Rio i 1992. Observasjonen er styrket siden den gang.
Hannesson unnlater vel også å si at hvis det ikke var atmosfæren, men en felles torskestamme som ble overutnyttet, så ville et ansvarlig land redusert egen beskatning av torsken samtidig som det forsøkte å få nabolandene til å redusere sin, og til å inngå avtaler. Det gjorde Island i den såkalte torskekrigen på 1970-tallet, blant annet med varselskudd mot fremmede lands fiskebåter. Det gjør man fordi det å vise vilje, evne, og kunnskap er nyttig når vi skal samarbeide i vår ende av dyreriket.
Hannesson er skarp og innsiktsfull, og treffer når han påpeker at fossil energi har tjent oss mennesker godt. Og at det vil koste å velge en slik lang motbakke. Han treffer også godt når han påpeker kløneri og halvsannheter i hvordan vi velger måter som er byråkratiske, teknokratiske, håpefulle og ettergivende. Alle slike svakheter har vi sett også i fiskeri- og annen forvaltning.
Når rike land forsøker å gå foran med utslippsreduksjoner, så er et gigantisk spørsmål om andre land kan og vil gjøre det samme. EUs karbontoll kan være en av kommende mekanismer som bidrar til slik tilslutning. Satsingen er uansett preget av ansvar, og svært risikabel. Jeg savner en erkjennelse av dette hos kritikerne av denne satsingen. Det er jo ikke slik at vi mennesker aldri får til å samarbeide om viktige saker. Tvert imot er det vel slik at utvikling av samarbeid på nye felt kjennetegner vår ende av dyreriket.
Hannesson skal ha takk for å bidra med litt edruelighet overfor eufori, påståelighet og lettvintheter om klimapolitikken. Men erkjennelsen av at kampen er motivert av et viktig og vanskelig problem, ville gjøre bidragene mer fruktbare.
For ordens skyld: Rögnvaldur Hannesson er regelmessig gjesteforeleser i mine kurs i miljø- og klimaøkonomi ved NHH. ENE-Senteret arbeider med partnere blant annet i energibransjen i forskningsrådsfinansierte prosjekter som NTRANS og HyValue.
Gunnar S. Eskeland
Professor og leder ved ENE-Senteret, NHH/SNF
