NHO-sjef Ole Erik Almlid fikk massiv slakt etter at han i et intervju med VG mandag morgen oppfordret til styrt panikk. Uttalelsene kom i forbindelse med en rapport Boston Consulting Group (BCG) hadde utarbeidet for Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO).
Budskapet skapte offentlig debatt, men selve rapporten var ikke engang publisert.
Hvor står vi i dag?
Nå stiller BCG-toppene bak rapporten opp for å snakke om Norges energifremtid. A-laget er på plass. Fire av fem rapportforfattere snakker ut i BCGs lokaler i Henrik Ibsens gate 4.
– Det er riktig at vi i Norge hadde lavere utslipper pr. innbygger i 1990 enn det sammenlignbare land hadde på det tidspunktet. Det er riktig at det norske bruttonasjonalproduktet har vokst hurtigere. Det er også riktig at Norge er et kaldere og mer utstrakt land og dermed, ved alt annet likt, har et større energibehov, sier partner i BCG og leder for BCGs nordiske havvindarbeid, Robert Hjorth. Han legger til:
– Det er sånn at den omstillingen som gjenstår i Norge dermed er mer krevende enn i andre land.
For i rapporten ligger det et viktig premiss; det er snakk om minst en dobling i kraftbehovet til Norge frem til 2050. I samme periode mener BCG at vi vil se minst en dobling og opp mot en tredobling av kraftbehovet i Europa.
– Når det er sagt er det likevel slik at vi har i dag et utslipp pr. innbygger som er nesten dobbelt så høye som de rundt oss. Samtidig har vi bundet oss til netto null gjennom Parisavtalen frem til 2050. Vi har også bundet oss til mer ambisiøse mål som er 90 til 95 prosent bruttoreduksjoner frem til 2050 som Norge selv har meldt inn.
Utgangspunktet for arbeidet er klart; hvordan skal Norge opprettholde sin posisjon både som energi- og industrinasjon i Europa når oljen tar slutt? Skal vi fase ut bruken av kull, olje og gass vil vi trenge enorme mengder ny energi.
– Da er vi nødt til å se på hvor vi står i dag, konstaterer Hjorth.
Hviler på laurbærene
Sentralt i BCG-rapporten er funn som viser at Norge, til tross for sitt gunstige utgangspunkt, har vært mindre ambisiøs på egen front. Partner Alexander Elboth påpeker dette.
– Rapporten viser at vi blir forbigått, ikke fordi vi ikke gjør noe, men fordi andre gjør mer. Vi må legge til rette for at det blir attraktivt å investere i Norge. Så vil markedet finne de teknologiene som bidrar til ny industri og arbeidsplasser samt lavere utslipp, om det er havvind, solkraft, hydrogen, eller andre teknologier.
– Det er et paradoks at i en tid hvor Europa aldri har trengt mer energi fra Norge, så har vi aldri vært mindre ambisiøse på egne vegne, sier Elboth.
– Til en viss grad har vi hvilt på laurbærene, gitt det gode utgangspunktet vi har, legger han til.
Fra fjerde til syvendeplass
Rapportens primærfokus er verken hvilken teknologi som er best eller utslippsreduksjon, men derimot Norges konkurransekraft i det grønne skiftet – vurdert opp imot land som vi liker å sammenligne oss med. Humankapital, markedskapital, rammevilkår, naturressurser og teknologi er vektet for å vurdere i hvilken grad Norge klarer å fornye seg som energi- og industrinasjon.
– Så tror vi ikke at det er riktig at det er staten alene som skal velge hvor det er vi skal satse. Men vi skal la markedet, industri og staten arbeide sammen om å finne ut hvor Norge virkelig har de beste fortrinnene og høyest sannsynlighet for å lykkes og hvordan vi skal få det til, mener senior partner, Børge Kristoffersen.
Etter skattepakken for vindkraft ble foreslått september i 2022, har det norske fornybarselskapet Cloudberry Clean Energy tatt investeringsbeslutninger på 3,3 milliarder kroner i Sverige og Danmark. I samme periode har selskapet solgt kraftverk i Norge for 700 millioner.
– Det er akkurat det denne rangeringen måler. Kapital og prosjekter som kunne gått til Norge, går nå heller til andre land med bedre rammebetingelser, sier Anne Marthine Rustad, Principal i BCG.
– Rammebetingelser er mer enn subsidier, det er også tydelige planer og milepæler som gir forutsigbarhet, risikoavlastning, gode konsesjonsprosesser og solid infrastruktur, skyter Elboth inn fra siden.
Rapporten indikerer at Norges konkurransekraft i det grønne skiftet har svekket seg siden forrige måling i 2021. Den grunnleggende årsaken er at andre land beveger seg raskere fremover, og Norge faller fra en fjerdeplass til en syvendeplass i den nylige rangeringen – forbigått av Canada, Japan og USA.
Trenger forutsigbarhet
Sammenlignet med landene som scorer høyt, er det spesielt to dimensjoner der de gjør det bedre enn Norge; de har sterkere politiske rammeverk og er bedre til å tiltrekke seg grønne investeringer.
– Det er en kjempefordel for en eksportindustri å ha et stort hjemmemarked. Slik kan vi utnytte offshore-kompetansen vår til å bygge og drifte skip for installasjon og vedlikehold av havvindparker, samt fremstille andre nøkkelkomponenter som fundamenter, kabler og forankringssystemer. Vi har allerede en sterk industri, men det vil være avgjørende å ha et marked her hjemme for å vinne i den sterke konkurransen med andre nasjoner, mener Rustad.
– Vi trenger forutsigbarhet. Akkurat nå er det for stor usikkerhet rundt investeringene i Norge. Investorene spør seg; hvor får jeg mest igjen for pengene mine og hvor er det tryggest å investere. Nå viser denne rapporten at andre land har posisjonert seg bedre for å tiltrekke seg grønne investeringer.
Hva med kjernekraft?
Rapporten trekker frem flere teknologier. Solkraft, vindkraft og hydrogen er alle muligheter, men hva med kjernekraft?
– Hvis vi ser i 2030 så er ikke kjernekraft en del av svaret i Norge. I 2040 kan det potensielt bli det, men hvis vi ser lengre fram i tid kan det absolutt bli en joker, forklarer Robert Hjorth før han utdyper:
– Det kjernekraften leverer er baseload og det er regulerbar kraft hvis det kobles sammen med hydrogenproduksjon. Jo lengre ut i fremtiden du går, desto mer sannsynlig blir det at kjernekraft kan konkurrere med andre energiformer. Det vil avhenge av hva slags alternative kraftkilder som er introdusert i mellomtiden og om det da er et behov, samt offentlig aksept.
