Norges Miljøvernforbund (NMF) jobber med en stor miljøsak: nedbygging av atomreaktorene på Kjeller og i Halden. Det gjelder bygningsmasse, 17 tonn kjerneavfall og hvordan man skal håndtere dette i form av lagring i et nytt deponi, men før det i et mellomlager som per dags dato ikke er på plass.
Det hører med til historien at det ikke finnes et eneste ferdigstilt lager globalt for atomavfall, kun midlertidige løsninger. Det vi ser «overalt» i verden der det har vært kjernekraft, er at avfall flyter rundt omkring, usikret i samfunnet. Kjeller og Halden, som tas hånd om av staten via selskapet NND (Norsk Nukleær Dekommisjonering) er kraftig forsinket i sitt arbeid med å overta konsesjonen for anleggene. Ti år vil ha passert før dette er på plass, muligens i 2028, fire til seks år senere enn forventet.
Hvor vil jeg med dette? Norge er et land med relativt få mennesker, og dermed få sterke og tunge faglige miljøer innen industrileveranser, spesialisering innen stråling m.m. Jeg mener vi derfor må være ydmyke med hensyn til de oppgaver vi står overfor, men også med hensyn til hvilke oppgaver vi ønsker å påta oss.
Noen ivrige aktører ønsker å bygge kjernekraft i Norge, tross at vi egentlig har rikelig med kraft, et overskudd på 15 TWh. Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) og dagens eier av anleggene, Institutt for Energiteknikk (IFE), fraråder indirekte dette ved å påpeke tidslinjen som iallefall tilsier ferdigstillelse kanskje en gang rundt 2040–50 om alt av institusjoner og tilsyn bygges om og styrkes.
Vi bør innse egne begrensninger og helst holde oss til det vi er gode på så lenge det ikke er maktpåliggende å gjøre noe annet
Legger vi til at de ivrige utbyggerne aldri snakker reelt om kostnadene for nedbygging av anleggene de ønsker bygge og hvordan dette skal finansieres, blir usikkerheten rundt såkalt «scrap value» enorm, eller risikoen kjernekraft tross er alt ettersom det disse kaller «nye» og sikre typer turbiner ifølge atomfysikere er like utsatt ved både terror eller ekstremvær.
Vi ender i verste fall i samme situasjon som med vindturbinanleggene, 1.300 turbiner uten plan for avhending av tårn og turbinvinger, samt restaurering av naturinngrepene. Kostnader tilsvarende titalls milliarder et relevant estimat. Eller havvindplanene, med ekstreme kostnadsoverskridelser der leverandør etter leverandør trekker seg eller tviler, heldigvis for hva livet i havet angår.
Ydmykheten må trå inn hos involverte aktører. Vi bør innse egne begrensninger og helst holde oss til det vi er gode på så lenge det ikke er maktpåliggende å gjøre noe annet. Se til Finland og kostnadene ved bygging av kjernekraftanlegg der.
Norsk Kjernekraft opptrer uforsvarlig når de til stadighet fallbyr smarte kjernekraftanlegg til uvitende ordførere, media og folkevalgte på Stortinget. Mennesker uten forutsetning for å ta gode beslutninger på et område de ikke forstår tilstrekkelig.
Jan-Hugo Holten
Saksbehandler for industrisaker i Norges Miljøvernforbund (NMF) og statsviter
